Tistler: Historie, betydning og penselarbeid
Sommeren 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i flere måneder og arbeidet i et tempo som foruroliget selv ham. Han skrev til broren Theo om lerreter som ble ferdige nesten daglig, om farger han knapt kunne holde styr på, om et lys i Provence som fikk alt han hadde malt i det grå nord til å virke famlende i sammenligning. Blant hvetemarkene, frukthagene og portrettene fra dette ekstraordinære året stoppet han også opp for å male en gruppe tistler som vokste vilt ved kanten av en vei.
Det var ingenting dyrebart ved motivet. Tistler er ugress, den typen plante en bonde forbanne og en vandrer går rundt. At Van Gogh i det hele tatt ga dem et lerret, sier noe om hvordan han så på Arles den sommeren: ingenting var for røft eller for ordinært til å fortjene oppmerksomheten hans.
Et ugress gitt vekten av et portrett
Bildet er bygget nesten utelukkende av plantene selv. Deres bleke, tynne stengler reiser seg i full høyde av lerretet, skjærer tvers over en disig stripe av vei og en linje av grønn hekk bortenfor. Van Gogh har skjøvet tistlene helt opp til betrakteren, så nær at en håndfull av dem fyller billedflaten fra kant til kant.
Hver stengel forgrener seg og forgrener seg igjen i tynne, bustete grener, og hver gren ender i et tørt, mørkt frøhode eller et lite utbrudd av rosa og fiolett blomst. Tegningen er rask og litt fillete, gjort med en lastet pensel snarere enn en blyant, så tistlene ser ut til å reise bust og knitre i stedet for å stå stille.
Mot denne floken virker bakken nesten bar: en blek, solbleket sti som løper tilbake mellom plantene mot en lav horisont. Det er den typen ubetydelige veikant du ville gå forbi uten et andre blikk, noe som er nettopp poenget.
Der blikket lander først
Den nedre kanten av lerretet er der bildet er høyest. Van Gogh har lagt inn en masse tørkede gress og løvverk i varm oransje, rød og gull, malt i korte, ivrige strøk som ser ut til å ta fyr mot de kjøligere tonene ovenfor. Det er hit blikket går først, før det klatrer opp i gråtonene og sølvfargene i tistelstenglene.
Derfra kjølnes paletten trinnvis. Selve stenglene er malt i krittaktig hvitt og grågrønt, med striper av mørkere konturer som gir dem en tynn, nesten metallisk kvalitet. Blomsterhodene deres bærer den eneste sterke fargen i den øvre halvdelen av lerretet, små knuter av mauve og dunkel rosa spredt blant det mørkegrønne løvverket i overkanten.
Bak tistlene er veien og hekken behandlet mye tynnere, med en blekere, mer fortynnet maling som holder dem fra å konkurrere med forgrunnen. Den forskjellen i behandling, tykk og ivrig på nært hold, rolig og skissemessig på avstand, gjør mesteparten av arbeidet med å skyve rommet bakover.
En skikkelse på veien
Se forbi tistlene, og der er en liten mørk skikkelse som går langs den bleke stien, en kvinne gjengitt i bare noen få strøk av svart og brunt. Hun er knapt mer enn en silhuett, men hun forankrer hele bildet. Uten henne kunne veien blitt lest som en abstrakt fargestripe; med henne oppløses scenen øyeblikkelig til et virkelig sted, en virkelig avstand, en virkelig morgen.
Den kontrasten mellom de omhyggelige plantene på nært hold og den løst skisserte skikkelsen i det fjerne er en av bildets stille gleder. Van Gogh hadde malt nok poppellinjer og arbeidende skikkelser rundt Arles den sesongen til å plassere henne der med en håndfull merker og stole på at betrakteren leste henne riktig.
Hvorfor male veikanten
Van Gogh hadde brukt de foregående årene på å male bønder, potetspisere og de gjenstridige teksturene i landarbeid, og noe av den samme respekten for det uglamorøse følger med her. En tistel overlever der mykere planter ikke kan. Den vokser i fattig jord, på veikanter og ødemark, og forsvarer seg med de samme tornene som gjør den til en plage for alle andre.
Han malte ikke et symbol så mye som et faktum i landskapet han levde i den sommeren, men valget sier likevel noe om blikket hans. Han fant like mye å male i et veikantugress som i en solsikke eller en hvetemark, og ga det samme nære, tålmodige oppmerksomhet.
Resultatet ligger mellom et landskap og et stilleben. Det har intimiteten til en studie gjort nær bakken, plante for plante, og dybden til et skikkelig utsyn over åpent land, med vei, hekk og vandrende skikkelse inkludert.
På veggen
Malt i 1888 i formatet 49 x 59 centimeter, tilhører originalen nå Collection Stavros Niarchos. Det er en beskjeden størrelse for hvor mye lerretet rommer: en vegg av tistler, en stripe vei, en hel liten verden komprimert til en armlengdes avstand.
Hengt i et rom belønner det den samme typen oppmerksomhet som Van Gogh ga motivet. Fra tvers over et rom leses bildet som et utbrudd av oransje og grønt, varmt ved basen og kjøligere mot toppen. Gå nærmere, og de enkelte strøkene overtar, de tynne stenglene, frøhodene, den lille skikkelsen på veien, alt bygget av maling som fortsatt ser våt ut av intensjon.
Morgenlys plukker frem ryggene av impasto i forgrunnens gress og får dem til å gløde. Senere på dagen, når lyset flater ut, faller bildet til ro i sine kjøligere grønne og grå toner, og tistlene står roligere, men ikke mindre gjenstridige. Få malerier av et veikantugress ber om å bli sett på så nært, eller belønner det så godt.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Collection Stavros Niarchos samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.