To avskårne solsikker: Historie, betydning og penselarbeid
Sommeren 1887 hadde Vincent van Gogh vært i Paris i over et år, delt leilighet med broren Theo i Rue Lepic og arbeidet seg gjennom byens konkurrerende ideer om farge. Han hadde møtt Signac, diskutert teori med Bernard og sett Seurat bygge bilder av små, disiplinerte strøk med maling. I stedet for å ta fatt på et stort parisisk motiv, vendte han seg mot noe han kunne sette på et bord og studere i dagevis: avskårne blomster som fikk tørke.
Two Cut Sunflowers, malt dette året og 60 ganger 50 centimeter stort, hører til denne rekken av studier. Det er ikke en bukett i en vase, formen han skulle gjøre berømt et år senere i Arles. Det er to blomsterhoder lagt flatt, allerede over blomstringen, med kronblad som krøller seg og blir brune i kantene.
Et stille bord, ikke en hage
De to hodene sitter tett sammen, nesten berørende, og fyller mesteparten av lerretet. Det finnes ingen vase, ingen stengel i vann, ingen antydning om en hage utenfor rammen. Van Gogh har brakt blomstene innendørs og lagt dem under gransking, slik en annen maler kunne studere en hodeskalle eller et par støvler.
Hodene vender direkte mot betrakteren, frøskivene vendt utover i stedet for i profil. Blomsten til venstre er den mørkeste av de to, med tettpakkede småblomster gjengitt i dyp blågrønt med et enkelt varmt felt av rødoransje som bryter tvers over nedre høyre del av skiven. Blomsten til høyre er lysere, en vev av oliven og oker med et mindre, grønnere sentrum, og ringen av tørkede kronblad er en klarere, mer solbleket gul.
Rundt begge hodene spriker de tørre kronbladene utover som utbrente flammer, brune ved basis og gylne ved spissen, noen krøller seg tilbake på seg selv mens de mister fuktigheten. Det er ingenting dekorativt ved dette arrangementet. Det leses som observasjon først, komposisjon dernest.
En grunn som ikke vil ligge stille
Det som omgir blomstene, er ikke en vegg eller en bordplate i noen konvensjonell forstand. Van Gogh har dekket hele bakgrunnen, og overflaten under blomstene også, med korte streker av oransje, rødt, gult og grønt, lagt i overlappende retninger slik at ingen flekk av lerretet leses som flat eller tom.
Effekten er nærmere en vevd matte eller et stykke grovt tøy enn et rom. Fargen her beskriver ikke en overflate så mye som den genererer en, bygget strøk for strøk i stedet for blandet.
Denne heldekkende behandlingen trekker blikket bort fra ethvert enkelt fokuspunkt ved første øyekast, før de to mørke skivene hevder seg igjen som bildets ankere. Det er en spenning Van Gogh ser ut til å ha ønsket: et rastløst felt som holder to stille, tunge former.
Farge satt mot farge
Bildet lener seg sterkt på kontrast. Blågrønt sitter mot oransjerødt, den klassiske komplementære parringen som Van Gogh hadde lest om og testet gjennom 1887, delvis lært av de yngre malerne han møtte i Paris og av sitt eget studium av fargeteori.
Penselarbeidet er like mye tegnet som malt, korte merker lagt i rytme i stedet for glattet ut til gradienter. Rundt frøskivene kurver strøkene for å følge spiralen i småblomstene; i bakgrunnen faller de i løsere, mer urolige diagonaler.
Ingenting i malingsflaten er tynn eller nølende. Van Gogh har arbeidet hele lerretet med samme intensitet, slik at tørket kronblad og malt bakgrunn presser mot hverandre med lik vekt, lik insistering på å bli sett.
Et bilde Edgar Degas valgte å beholde
Two Cut Sunflowers var i Degas-samlingen, noe som betyr at det en gang hang blant bildene Edgar Degas samlet for seg selv i stedet for for salg. Degas kjøpte selektivt og for sitt eget øye, og et maleri som kom inn i hans rom, sier noe om hvordan det ble sett av i det minste én krevende samtidig.
Det er en liten, men talende tråd i historien om hvordan Van Goghs Paris-arbeid, uglamorøse motiver malt med ekte overbevisning, fant sitt første seriøse publikum blant nettopp de malerne han hadde kommet til byen for å lære av.
På en vegg, mens lyset skifter
Hengt der dagslyset når det, endrer dette lerretet seg time for time. Morgenlyset trekker fram rødtonene og oransjetonene i den vevde grunnen til de ser ut til å vibrere mot de mørkegrønne skivene; mot kvelden, under lampelys, presser grønt og blått i blomsterhodene seg fram, og bildet faller til ro i noe stillere og mer dystert.
Med sine 60 ganger 50 centimeter ber det om å møtes på nært hold, i et rom der noen faktisk stopper foran det i stedet for å gå forbi. Det belønner den slags blikk nettopp fordi så lite av det er pittoresk: to brukte blomster, studert hardt, i året før Van Gogh gjorde solsikken helt til sin egen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Degas Collection samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.