To barn: Historie, betydning og penselføring
En husholdning i de siste ukene i Auvers
I mai 1890 ankom Vincent van Gogh Auvers-sur-Oise, en landsby ved Oise-elven innen rekkevidde av Paris med tog. Han hadde forlatt asylet i Saint-Rémy i håp om et roligere og mer sosialt liv, og han fant losji over en kafé drevet av familien Ravoux. Doktor Paul Gachet, en amatørmaler og samler, holdt øye med helsen hans og ble en av hans siste nære bekjente.
Arbeidstempoet i disse ukene var ekstraordinært. Van Gogh malte nesten hver dag, ofte fullførte han et lerret i løpet av timer, og vendte seg mot hva som helst motiv som var for hånden: hvetemarkene utenfor landsbyen, kirken, stråtakshyttene og menneskene som bodde blant dem. Barn var blant hans villigste modeller, mer tålmodige enn mange av de voksne i Auvers, som forholdt seg mistenksomme til kunstnerens rykte.
To barn tilhører denne siste, intense arbeidsperioden. Malt i 1890, i de samme ukene som frembrakte noen av hans mest kjente sene lerreter, viser det to unge landsbybarn som står tett sammen, sett fra brystet og opp mot en løst penslet utendørsscene.
To ansikter, holdt tett
Malet bringer motivene helt frem til billedflaten. To barn, kledd likt i blå kjoler og hvite kyse, sitter skulder mot skulder, så tett at kyssene deres nesten berører hverandre. Deres runde, solbelyste ansikter dominerer den øvre halvdelen av lerretet.
Barnet til venstre ser ut med et svakt, privat smil, rødgyldent hår som slipper ut under kysen. Barnet til høyre, vendt litt bort, har en mer alvorlig munn, med øyenbrynene trukket sammen over et direkte blikk. Mellom dem holdes en liten blek blomst på en krusete grønn stengel lavt, dens kronblader knapt mer enn noen strøk med hvit og gul maling.
Bak de to hodene skisserer van Gogh inn et fragment av landsbyen: et lavt hus med blå skodde vinduer til venstre, flekker av en vegg eller et tak i blått til høyre, og rundt det hele det løse grønne og gyldne i en hage eller mark fanget i noen raske penselstrøk.
Farge presset til sitt ytterste
Paletten er høy og bevisst smal. Eggeplommegul fyller ansiktene og mye av grunnen, satt direkte mot kobolt og ultramarinblått i kjolene og de tynne strøkene av himmel og bygning bak. Grønt trår gjennom bakgrunnen i lange, krusete strøk, og står for gress, hekk og tre i ett enkelt drag av farge.
Det er nesten ingen forsøk på den mykheten en akademisk portrettmaler ville ha brukt. Skygger på kinnene er lagt inn med oransje og rødt i stedet for grått, og det hvite i kysene bærer striper av blått og grønt hentet fra omgivelsene. Effekten er et bilde som fremstår lyst og lett feberaktig selv i reproduksjon, der fargen gjør arbeidet som modellering normalt ville gjort.
Omriss som struktur
Det som holder denne fargeintensiteten sammen, er linjen. Hver kant i bildet, kanten av en kyse, kragen på en kjole, kurven av et kinn, er tegnet rundt i et tungt, ubrutt bånd av mørk maling, nærmere blyinnfatningen i et glassmaleri enn konvensjonell portretttegning. Van Gogh hadde eksperimentert med denne typen innelukket, flat farge før, og i Auvers brukte han den for å hindre sitt raskeste, løseste penselarbeid fra å løse seg opp i ren tekstur.
Innenfor disse omrissene er malingen selv alt annet enn flat. Kjolene er bygget opp av korte, gjentatte strøk, noen dratt rett ned, noen buet med folden i stoffet, lagt på så tykt at malingens rygger fortsatt fanger skrålys på lerretet i dag. Ansiktene er roligere, bygget i jevnere felt av gult og oransje, slik at øyet fester seg der først før det tar inn det rastløse penselarbeidet i klærne og bakgrunnen.
Hele lerretet måler 51 x 51,2 centimeter, nesten kvadratisk, et format som passer denne komposisjonen av to hoder satt side om side i stedet for en enkelt figur løs i et landskap.
På en vegg, i skiftende lys
Hengt der dagslyset når det, skifter To barn gjennom dagen. Morgenlyset plukker frem impastoryggene i de blå kjolene og kaster små skygger langs hver mørk konturlinje. Om kvelden, under en lampe, kommer gulfargene og oransjefargene i ansiktene frem, og bildet fremstår varmere, nærmere levende lys enn dagslys.
Det er ikke et stort bilde, og det ble ikke malt som en offentlig erklæring; det tilhører den samme private, arbeidende oppmerksomheten van Gogh den sommeren ga en hage eller et stykke hvete. Sett på nært hold, i et rom snarere enn tvers over et galleri, er det denne intimiteten som er poenget: to barn, et kort øyeblikk i ro, sett hardt på og malt raskt.
Originalen henger i dag i Musée d’Orsay i Paris, blant de andre maleriene fra van Goghs Auvers-periode, en registrering av hvor mye han så og skrev ned i de ti ukene han hadde igjen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Musée d'Orsay samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.