Portrett av Trabuc: Historie, betydning og penselføring
Innesperring og konsentrasjon ved Saint-Paul
I mai 1889 hadde Vincent van Gogh latt seg innlegge på asylet Saint-Paul-de-Mausole, i utkanten av Saint-Rémy-de-Provence. Han hadde bedt om å komme dit etter krisen i Arles, og han ankom med nesten ingen illusjoner om hva stedet kunne tilby utover ro og en låst dør mellom ham selv og verden.
Regimet var spartansk. Van Gogh fikk to rom, ett å sove i og ett å male i, og i lange perioder var asylets område, utsikten fra det gitterforsynte vinduet og den lille håndfullen av mennesker rundt ham de eneste motivene for hånden.
Portretter var sjeldne i denne perioden nettopp fordi modeller var sjeldne. Pasientene ville ikke bli sett på, og personalet hadde arbeid å gjøre. Da overoppsynsmannen samtykket i å sitte modell, behandlet van Gogh det som en anledning som ikke måtte kastes bort.
Overoppsynsmannen Trabuc
Charles-Elzéard Trabuc styrte dagliglivet på avdelingen som dens overoppsynsmann, mannen som var ansvarlig for orden, medisinering og de utallige små friksjonene ved en institusjon som holdt mennesker som ikke selv hadde valgt å være der. Han hadde gjort denne jobben i årevis innen 1889.
Van Gogh skrev om ham som noen som hadde vært vitne til mye lidelse og død på nært hold, og denne følelsen av oppsamlet eksponering er hele emnet for portrettet. Dette er ikke en studie av en interessant fremmed, men av en mann maleren hadde iakttatt, dag etter dag, mens han gjorde en hard jobb uten å vike unna den.
Bildet bærer sin fulle opprinnelige tittel av en grunn: Portrett av overoppsynsmannen Trabuc ved hospitalet Saint-Paul. Det er ikke et generisk hode. Det navngir en institusjon, en rolle og en bestemt mann, og det ble malt, i 1889, innenfor de veggene det beskriver.
Et ansikt bygget i faste strøk
Trabucs hode dominerer lerretet, skallet på issen med gråsvart hår som er glattet flatt ved tinningene. Pannen er dypt furet og trukket sammen, og øynene, som sitter litt ujevnt, holder betrakteren med en fast, vurderende direkthet som aldri mykner til varme.
Huden er ikke malt som én enkelt kjøttfarge, men som en forvitret overflate: rødlig over kinnene og nesen, spraglete med brutte røde årer, blekere ved tinningen og kjeven. Det er et ansikt lest som arbeid snarere enn som likhet for sin egen skyld.
En tung grå mustasje dekker overleppen og sitter over en munn som holdes fast og lukket. Van Gogh modellerte alt dette i korte, bevisste strøk og en dempet palett, ikke noe av den løse bravuren han tillot seg andre steder, som om modellens egen stødighet krevde en stødigere hånd.
Ørene, røde i kantene, og den litt asymmetriske plasseringen av øynene holder ansiktet borte fra enhver antydning til idealisering. Dette er en bestemt, aldrende, uglamorøs mann, malt som akkurat det.
Striper mot et bølgende felt
Under ansiktet er Trabucs jakke bygget av lange, bølgende linjer i blåsvart over en blågrå bunn, et stripete stoff forvandlet til noe nærmere en strøm av vann eller vindbøyd gress. En enkelt knapp og kanten av en brystlomme forankrer mønsteret.
En hvit krage og et mørkt slips bryter jakkens bevegelse og rammer inn halsen, og gir øyet et enkelt, stille punkt før det klatrer tilbake til ansiktet. Kragens formelle preg sitter underlig, og virkningsfullt, mot grovheten til mannen som bærer den.
Bakgrunnen gjentar kunststykket i en annen toneart: blek grønn-gul, bearbeidet i vertikale, svakt strierte penselstrøk som ekkoer jakkens bølger uten å konkurrere med dem. Figur og omgivelser er malt med samme hånd og samme rytme, så hele overflaten føles som ett stykke selv om ingenting i den er dekorativt for sin egen skyld.
Med 46 ganger 61 centimeter er lerretet beskjedent i skala, nærmere størrelsen på et enkelt ark papir brettet dobbelt enn et stort institusjonsportrett. Denne størrelsen holder møtet intimt. Det er ikke plass i det til noe annet enn mannen.
På en vegg, i skiftende lys
Originalen holdes i dag av Kunstmuseum Solothurn, i Sveits, ett stopp i et liv dette lille lerretet har hatt langt utenfor asylrommet hvor det ble malt. En reproduksjon av det bærer den samme kompakte intensiteten inn i et vanlig rom.
Hengt der morgenlyset når det, lysner bakgrunnens grønne toner og den stripete jakken ser ut til å løsne, nesten å puste. Under kveldslys eller en varmere pære blir rødfargene i Trabucs ansikt dypere og hele bildet trekker seg innover, blikket blir vanskeligere å holde.
Det belønner et sted hvor noen faktisk vil stå nær nok til å se strøkene snarere enn bare formen av et ansikt fra den andre siden av rommet. Trabuc ble ikke malt for å bli kastet et blikk på. Han ble malt av noen som hadde sett på ham lenge, og portrettet krever det samme av den som ser tilbake.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kunstmuseum Solothurn samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.