Trær og underskog: Historie, betydning og penselføring
A Wood Outside Paris, 1887
Våren 1887 hadde Vincent van Gogh vært i Paris i litt over ett år, han bodde hos broren Theo og arbeidet seg gjennom byens gallerier og studioer. Den tunge, jordbundne paletten han hadde tatt med seg fra Nederland, vek for noe lettere. Han så nøye på hva kollegene hans gjorde med farge, og testet hvor langt han kunne drive sin egen pensel for å holde tritt.
Den våren og sommeren gjorde han gjentatte turer ut til skogene og parkene i utkanten av byen, oftest til Asnieres, på jakt etter motiver som ikke hadde noe med boulevardene å gjøre. Trees and Undergrowth, malt i 1887 og nå i Van Gogh Museum i Amsterdam, hører til denne rekken av skogstudier. Det er et bilde laget av en maler som lærer, i høyt tempo, å se i farge snarere enn i tone.
Det finnes ingen åpenbar fortelling her, ingen figur, ingen sti som leder øyet mot et mål. Van Gogh illustrerte ikke en tur i skogen. Han arbeidet seg, lerret for lerret, fram til hvordan sollys brytes opp når det faller gjennom løv ned på en tett skogbunn.
Inne i krattet
Lerretet, på 55,5 x 46,5 centimeter, er nær kvadratisk, og Van Gogh fyller hver tomme av det med skog. Slanke stammer reiser seg i en tett vertikal vegg fra nederkanten til toppen, på skrå i litt ulike vinkler slik virkelige unge trær gjør når de konkurrerer om lyset. Det finnes ingen himmel, ingen lysning, ingen avstand å hvile i.
Noen av de nærmeste stammene er framhevet i mauve og lilla snarere enn brunt, de fanger det lille av direkte lys som når så dypt inn i underskogen. Bak dem løses skogen opp i en dis av grønt og gull, kronetaket er så tett at enkelte blader slutter å være atskilte og i stedet blir en tekstur, et vær.
Under føttene er bakken like travel. Små hvite blomster, sannsynligvis ramsløk eller anemone, sprer seg over den nedre halvdelen av lerretet i løse driv, og her og der bryter en klatt rødt gjennom det grønne som en gnist. Ingenting i dette nedre båndet er tegnet opp i kontur. Det er bygget helt av korte, mettede strøk satt side om side.
Komposisjonen har ikke noe sentrum i vanlig forstand. Øyet går inn der det lander og fortsetter så å bevege seg, trukket fra stamme til stamme og fra felt til felt, fordi Van Gogh ikke har gitt noen enkelt passasje mer vekt enn noen annen. Den vegringen mot å komponere et fokuspunkt er i seg selv en uttalelse om hvordan en skog faktisk kjennes å stå inne i.
Hvordan malingen ble håndtert
Van Gogh arbeidet dette lerretet med korte, atskilte berøringer snarere enn blandede partier, han la grønt ved siden av blått ved siden av gull og lot øyet gjøre blandingen på avstand. Det er en metode nær det impresjonistene og nyimpresjonistene rundt ham gjorde det året, selv om hans merker forblir løsere og mer presserende enn en Seurat-prikk noen gang var.
Stammene er bygget med lengre, tørrere strøk trukket rett nedover lerretet, og derfor leses de som oppreiste og litt stive mot den mykere, mer oppbrutte behandlingen av løvverket. Den kontrasten mellom et kontrollert vertikalt strøk og en spredt, nesten værbit berøring over det, gir bildet dets struktur uten noen tegnede linjer i det hele tatt.
Over underskogen blir penselarbeidet kort og stikkende, klatter av hvitt og kremgult strøket på i klynger for å stå for blomster, med det grønne rundt dem etterlatt grovere og mer variert i tone. På nært hold er overflaten nesten helt og holdent abstrakt maling. Bare på vanlig betraktningsavstand løses den opp til gress, blad og kronblad.
Grønt dominerer, men det er aldri én grønn. Van Gogh beveger seg gjennom oliven, sevje, viridian og en gulnet lime innenfor noen få centimeter lerret, og det er denne indre variasjonen, mer enn noen enkelt klar farge, som hindrer bildet i å bli flatt eller dekorativt.
På en vegg
Et maleri så tett fortjener et rom med jevnt, naturlig lys, siden overflaten selv gjør så mye av arbeidet med å fange og bryte belysningen. Om morgenen har de kjøligere grønnene og de lilla stammene en tendens til å tre fram. Senere på dagen, under varmere lys, vinner gull- og kremberøringene i kronetaket og blomstene terreng.
Fordi det ikke finnes noen horisont og ikke noe enkelt punkt øyet bes om å feste seg ved, oppfører bildet seg mindre som et vindu og mer som et stykke vegg som har fått vær. Det passer på et sted der det vil bli sett ofte og lenge, en trappeoppgang, en lesekrok, en vegg overfor en stol, snarere enn et rom man bare kaster et blikk inn i.
Van Gogh malte denne skogen i et øyeblikk da han fortsatt fant ut hva hans eget øye kunne gjøre med farge. Det som overlever på lerretet, er selve den søkingen, fanget midt i strøket, fortsatt lesbar mer enn et århundre etter.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.