Tre hvite småhus i Saintes-Maries: Historien
Seks dager ved havet
I den første uken av juni 1888 forlot Van Gogh Arles for et kort opphold i Saintes-Maries-de-la-Mer, en fiskerlandsby på Camargue-kysten der Rhône-deltaet møter Middelhavet. Han reiste dit med en langsom offentlig diligence over en flat, vindskurt slette, på jakt etter noe han ennå ikke hadde funnet blant frukthagene og hveteåkrene utenfor Arles: åpen himmel, salt luft og en horisont med nesten ingenting bygget på den.
Han hadde kommet sørover til Arles i februar, dratt av en idé om sterkere farger og et klarere, mer direkte lys enn Paris kunne gi ham. Tidlig på sommeren arbeidet han raskt og malte utendørs nesten hver dag, og turen til kysten ga ham noe nytt å se på: båter trukket opp på sanden, kvinner i lokale klær og små stråtekte hytter bygget for fiskere og gjetere snarere enn for noens pittoreske smak.
Tre hvite hytter i Saintes-Maries er et av maleriene som kom ut av det korte besøket. Van Gogh arbeidet det i 1888 på et lerret på 41,5 ganger 33,5 centimeter, lite nok til å ha blitt båret og fullført raskt, foran de faktiske hyttene snarere enn fra minnet tilbake på rommet hans.
Tre tak mot himmelen
Maleriet er bygget opp rundt en klynge av lave, hvitkalkede bygninger, veggene nesten rent hvite der solen treffer dem og stripet med blått og grått der den ikke gjør det. Hver av dem har et bratt, spisst tak av strå, gjengitt i okergule og lysebrune strøk med mørkere blågrå merker lagt over dem for å antyde den grove, lagdelte tekkingen og været den har tålt.
En rød dør står åpen i den midterste hytta, og en andre, mørkere døråpning vises på den lave uthusbygningen til venstre, med plankvegger malt i rå oker og omrisset i blått. På mønet av ett tak bryter en tynn mørk form, dels spir og dels vindfløy, linjen av stråtaket mot himmelen. Bak gruppen antyder flere gavler og en skorstein at dette er en arbeidende klynge bygninger snarere enn en enkelt isolert hytte.
Ingenting her er storslått. Dette er beskjedne, funksjonelle boliger, den typen Van Gogh hadde beskrevet i brevene sine som nærmere forhistoriske hytter enn konvensjonelle hus, og han maler dem med den samme oppmerksomheten han ga en stol eller et par støvler: som ting som er verdt å se nøye på, akkurat som de er.
En himmel som presser seg ned
Det en betrakter møter først, er ikke hyttene, men himmelen over dem, en usedvanlig dyp, mettet blå som fyller nesten halve lerretet. Den er bygget opp av tette, for det meste diagonale strøk av ultramarin og kobolt, lagt tett sammen slik at overflaten har en vevd, nesten stofflignende tekstur snarere enn den luftige blandingen av en konvensjonell himmel.
Den blåfargen er tyngre og mørkere enn det milde provençalske været motivet antyder, og den endrer hele stemningen i bildet. Mot den virker de hvitkalkede veggene i hyttene slående lyse, nesten selvlysende, og den varme okeren i stråtaket og det røde i dørene får en intensitet de ikke ville hatt under en vanlig blek himmel.
Her arbeider Van Gogh med komplementærkontrast ganske bevisst: blått mot oransje, og hvitt mot en farge mørk nok til å få det til å gløde. Selve malingen er tykk, påført vått i vått enkelte steder, slik at åsene i penselarbeidet fanger virkelig lys på lerretets overflate og skifter litt når en betrakter beveger seg.
Okergrunn og grønn kratt
Under bygningene opptar bakken den nederste tredjedelen av lerretet i varm oker og brent oransje, lagt ned i løse, dragende strøk som lar lerretsveven være synlig enkelte steder. Den leses som bar, solbakt jord av den typen som er vanlig rundt Camargues kystlandsbyer, uten gress som myker den opp.
Spredt over den bakken ligger klynger av mørkegrønt kratt, malt som korte, spisse dabb snarere enn blandet løvverk, noen nesten svartgrønne i skyggene og noen som fanger glimt av en lysere, mer gulgrønn farge der solen treffer dem direkte. De sitter i løse rader som leder blikket fra forsiden av lerretet og bakover mot hyttene.
Det er ingen sjø i syne og ingen horisontlinje bak bygningene; bildet handler helt og holdent om denne ene klyngen av hytter, bakken foran dem og himmelen bak. Det er et tett beskåret, nesten intimt syn på et sted Van Gogh bare hadde noen få dager til å se på.
På en vegg hjemme
Originalen holdes i dag av Kunsthaus Zürich, og er et lite, tett maleri med høy kontrast, og den intensiteten fungerer godt i et hjemlig rom. Fordi komposisjonen er så enkel, tre tak, en stripe bakke, en vegg av blått, leses den klart fra andre siden av et rom og belønner et nærmere blikk på penselarbeidet når man kommer nær den.
I dagslys står de hvite veggene og de røde dørene frem mot den tunge blå himmelen; under varmere kveldslampebelysning pleier okergrunnen og stråtaket i stedet å dominere, og det blå trekker seg tilbake til noe nærmere skumring. Få malerier av denne størrelsen bærer så mye skifte i stemning etter som lyset rundt dem endrer seg gjennom dagen.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kunsthaus Zürich samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.