Tre par sko: Historie, betydning og penselarbeid
Vincent van Gogh nådde Paris tidlig i 1886 med nesten ingenting avklart om hvordan han ønsket å male. Han flyttet inn hos broren Theo, en kunsthandler med rom nær Montmartre, og brukte de neste to årene på å ta opp i seg det byens malere gjorde med farge og lys. Den tunge, jordbundne måten han hadde brukt i Nuenen, måten fra The Potato Eaters, var fortsatt nær, men den begynte å løsne.
Midt i denne overgangen vendte han stadig tilbake til et motiv som ikke hadde noe moteriktig ved seg: gamle sko. Flere lerreter med slitt fottøy er bevart fra 1886, malt i hans parisiske atelier snarere enn utendørs, og Three Pairs of Shoes er ett av dem. Det måler 72,5 x 49,8 centimeter og tilhører nå Harvard Art Museums.
Å velge støvler som motiv, i et øyeblikk da han kunne ha jaget bulevardene og kafékonsertene som dro til seg andre malere, sier noe om hvor oppmerksomheten hans faktisk var. Han var ennå ikke klar til å slippe arbeidernes verden han hadde malt på den nederlandske landsbygda. Gammelt lær ga ham en måte å holde fast ved den verdenen på mens han prøvde ut en friere hånd.
Seks støvler, ett klede, ett gulv
Maleriet rommer tre par sko, seks støvler i alt, satt ned sammen på et blekt klede kastet over et tregulv. De er ikke ordnet med noen form for formalitet. De ser ut som om noen nettopp har gått ut av dem, eller stilt dem opp for å tørke.
I forgrunnen ligger en lav brun sko veltet på siden, snørebåndet løst og slangende utover kledet. Den slitte tungen og det oppskrapte tåpartiet fanger det mest direkte lyset i hele bildet, og det er derfor blikket gjerne lander der først.
Bak den står et lysere par, læret blitt grått og krittaktig ved tåen der finishen er slitt helt bort. Den bleke flekken med gjennomslitt lær er et av de mest nøye iakttatte partiene i bildet, bygget opp av små strøk snarere enn én enkelt penselbevegelse.
Til høyre reiser et høyere par snørestøvler seg høyere opp på lerretet enn de andre, læret nesten svart, den ene støvelen lent tilbake mot maken. Høyden og mørket deres forankrer komposisjonen og hindrer rekken av sko i å fremstå som en flat linje.
Bak alle seks er veggen et røft felt av grått, brunt og stripete hvitt, strøket på med de samme fylte penselstrøkene som gulvkledet. Det finnes ikke noe vindu, ingen døråpning, ingen annen gjenstand. Ingenting i rommet får lov til å konkurrere med støvlene om oppmerksomheten.
Vekten av malingen
Van Gogh arbeidet fra en snever palett her: umbra og svart for læret, oker og grått for veggen, en krittaktig off-white for kledet under alt. Det er et bevisst begrenset register, nærmere den tonale malingen han hadde vokst opp med enn de klarere fargene han begynte å se rundt seg i Paris.
Det som allerede har endret seg, er behandlingen. Læret er bygget opp med korte, fylte strøk som følger materialets faktiske folder og bretter i stedet for å glatte dem ut, og på noen steder sitter malingen så tykt at den fanger virkelig skygge over overflaten.
Lyset kommer fra øvre venstre og faller ujevnt over rekken, og fremhever den slitte tåen på den midterste støvelen og det løse snørebåndet i forgrunnen mens det lar støvlene til høyre stå i nesten mørke. Det ujevne lysfallet er det som gir rekken dybdefølelse, siden de seks støvlene ellers er nær hverandre i tone og størrelse.
Hva gamle sko bes om å romme
Van Gogh vendte tilbake til slitte støvler ofte nok gjennom 1886 til at motivet tydelig betydde noe utover det bekvemmelige. Gammelt lær bærer formen av en fot og registreringen av mange års gange på en måte få andre hverdagsgjenstander gjør, og han malte denne registreringen med samme alvor som han en gang hadde gitt ansiktene til bøndene i Nuenen.
Ingen figur opptrer i maleriet, likevel er støvlene umiskjennelig preget av bruk. Hvert par har sin egen slitasje, sin egen måte å ligge på kledet, slik at fraværet av en bærer blir en del av det bildet handler om snarere enn et tomt hull i det.
På en vegg, i skiftende lys
Hengt i et rom med skiftende dagslys er dette et maleri som stadig avslører mer av overflaten sin. I flatt lys fremstår støvlene mest som mørke, nært beslektede former; når lyset streifer skrått over lerretet, reiser impastoen i læret og den stripete veggen bak seg i relief, og penselarbeidet blir like mye motivet som skoene selv.
Det belønner den slags betraktning som et raskt galleribesøk sjelden tillater: å stå nær nok til å se hvordan den slitte tåen på én støvel ble bygget strøk for strøk, og deretter tre tilbake for å se seks vanlige gjenstander falle til ro igjen i et enkelt, stille stilleben.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Harvard Art Museums samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.