Tre solsikker i en vase: Historie, betydning og penselarbeid
Sommeren 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i flere måneder og arbeidet i et tempo som foruroliget selv ham. Han hadde tatt Det gule huset på Place Lamartine og gjorde det klart for Paul Gauguin, som han ventet på med en blanding av håp og angst. Solsikkemaleriene var ment for dette huset, som dekorasjoner til rommet Gauguin skulle sove i, og Tre solsikker i en vase hører til denne augustkampanjen.
I Det gule huset, august 1888
Van Gogh arbeidet med solsikkene i korte, intense byger, noen ganger fullførte han et lerret i én økt. Han ønsket at blomsten han forbandt med Sør-Frankrike, med sol og varme, skulle fylle et rom slik et freskomaleri kunne gjøre. Flere versjoner kom ut av den sommeren, med varierende antall blomster og farge på bakgrunnen bak dem.
Dette lerretet, datert 1888 og med mål 58 ganger 73 centimeter, er en av de mer kompakte studiene i gruppen. Tre blomster, ikke de tolv eller femten i de mer kjente versjonene, står i en enkel glassvase. Det fremstår mindre som en stor erklæring og mer som en prøve på en, en sjanse til å teste hvor langt et enkelt motiv kunne drives med så lite annet på lerretet.
Tre hoder, ikke et dusin
Vasen holder nøyaktig tre solsikker, hver fanget i et forskjellig øyeblikk. To er vist i profil, en vendt mot høyre og en mot venstre, kronbladene begynner å krølle seg og midtene er mørknet til den tette, frøfylte brunen til en blomst som har passert sitt høydepunkt. Den tredje vender mer direkte mot betrakteren, lett nedoverbøyd, midten er fortsatt en varm gullfarge med bare litt av den mørkere frøfargen.
En enkelt tynn stengel reiser seg over hovedklasen og bærer et lite blågrått blad som bryter rekken av gult og grønt. Det er en liten detalj, lett å overse, men den hindrer toppen av komposisjonen fra å føles topptung. Brede, sverdformede blader folder seg ut under blomstene, malt med de samme løse, trygge strøkene som kronbladene.
Selve vasen er av glass, ikke keramikk, gjengitt i kjølige grønnfarger med striper av hvitt der lyset treffer den buede overflaten. Van Gogh lar stenglene skimtes svakt gjennom glasset, en detalj som forankrer stillebenet og gir blomstene et troverdig sted å stå.
Tyrkis bak, oker under
Bakgrunnen er en flat, ubrutt tyrkis, strøket på i lange strøk som lar lerretets vev være synlig på steder. Den har ingenting av hendelsene i blomstene selv, og det er poenget: et ensartet felt av kjølig farge som de varme gul- og oransjetonene i solsikkene kan gjøre sitt arbeid mot.
Under bordlinjen skifter fargen til en dyp rødbrun, bygget opp av korte, hakkete strøk av oker, rust og blek lilla. Det er en grovere parti enn den himmelblå bakgrunnen, nærmere i behandling bordplatene i hans andre Arles-interiører, og den forankrer komposisjonen med en varme som svarer på gulfargen i blomstene i stedet for å konkurrere med den.
Satt side om side ligger tyrkisen og den okkerbrune nesten i motsatte ender av fargesirkelen fra gulfargene mellom dem. Det er denne kontrasten som gir bildet dets spenning. Øyet trekkes først til de lyseste kronbladene, deretter ut til det kjølige feltet rundt dem, så ned i det varme bordet, og tilbake igjen.
Hvordan malingen sitter på lerretet
Van Gogh tegnet hvert kronblad som et enkelt ladet strøk, tykt nok til å kaste sin egen lille skygge, strålende utover fra de to mørkere midtene som eikene i et ujevnt hjul. Malingen på selve blomsterhodene er stipplet og duppet snarere enn blandet, dusinvis av korte berøringer av rødbrunt og oker står for de pakkede frøene i kjernen av en ekte solsikke.
Bladene er bygget på samme måte, i løse diagonale strøk av grønt og gulgrønt som aldri helt legger seg til en glatt overflate. Ingenting her er polert. Penselarbeidet forblir synlig på hvert punkt, noe som er en del av det som får blomstene til å føles levende snarere enn arrangert.
Vasen er det ene området malt med noen reell glatthet, dens glassoverflate bygget av tynne, blandede partier av grønt avbrutt av harde hvite høydepunkter. Denne kontrasten mellom den løse, tørre behandlingen av blomstene og den våtere, mer kontrollerte malingen i glasset er lett å overse ved et blikk, men gjør svært mye for å skille de to elementene visuelt.
Å leve med tre blomster
Et stilleben så innadvendt oppfører seg annerledes på en vegg enn de større, mer overfylte solsikkemaleriene. Med bare tre blomster og et ensartet tyrkisfelt rundt dem er det mer rom for øyet å hvile, og bildet leses tydelig fra tvers over et rom så vel som på nært hold.
Morgenlys har en tendens til å flate ut tyrkisen til noe blekere og mer atmosfærisk, mens det varmere lyset om kvelden trekker okker- og rusttonene i bordet frem og fordyper skyggene inne i frøhodene. Maleriet er ikke statisk i et rom slik et fotografi ville være; balansen mellom de kjølige og varme partiene fortsetter å skifte med timen.
Det som forblir konstant, er retningen øyet blir gitt. To blomster vender seg bort fra betrakteren i profil, en vender fremover, og denne lille asymmetrien hindrer komposisjonen i å falle til ro i et statisk, sentrert arrangement. Det er et beskjedent bilde i størrelse, men ikke i intensjon.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.