Undervegetasjon med to figurer: Historie, betydning og penselarbeid
I mai 1890 forlot Vincent van Gogh asylet i Saint-Remy-de-Provence og reiste nordover til Auvers-sur-Oise, en landsby ved Oise-elven innen rekkevidde for broren Theo i Paris. Han hadde kanskje ni uker igjen å leve, og han malte i et tempo som fortsatt uroer enhver som prøver å katalogisere produksjonen hans fra den sommeren. Undergrowth with Two Figures, laget i 1890, tilhører den siste og merkeligste gruppen bilder fra disse ukene, en serie skogsscener der himmelen er helt utelatt og trærne lukker seg over betrakteren som et forheng.
En skog uten horisont
Van Gogh malte flere versjoner av dette motivet ved Auvers, gikk inn i skogen ovenfor landsbyen med et lerret kuttet langt og lavt, og fylte det deretter kant til kant med trestammer. Det er ingen himmel i noen av dem, ingen fjern åker, ingenting som plasserer betrakteren i en fast avstand. Stammene reiser seg rett og slett forbi toppen av rammen, og øyet har ingen steder å gå annet enn langs bakken.
Denne avvisningen av en horisont er bildets mest bevisste beslutning. Van Gogh hadde tilbrakt det foregående året ved Saint-Remy og malt sypresser og olivenlunder som fortsatt adlød en konvensjonell mellomavstand. Her stenger han den muligheten av, og skogen blir en enkelt sammenhengende flate i stedet for en scene som skimtes fra et fast punkt.
Paret blant stammene
To figurer står litt til venstre for midten, kledd i mørke grøntoner og svart som nesten fremstår som silhuetter mot den blekere barken rundt dem. De er små, ikke høyere enn gapet mellom to nærliggende stammer, og Van Gogh gir dem ikke noe ansikt å snakke om, bare en klatt hudtone over kragen. Hvem de enn er, passerer de gjennom snarere enn å posere.
Plasseringen deres er nøyaktig snarere enn tilfeldig. Van Gogh har plassert dem i det ene området av lerretet der tre eller fire stammer skiller seg litt, slik at den blekere bakken bak dem rammer inn de mørke formene av klærne deres. Ta paret bort og maleriet holder seg fortsatt sammen som en studie av trær og underskog; la dem være igjen og skogen har plutselig en skala, en avstand du faktisk kunne gå.
De gir også bildet dets stille uro. To personer så små i en skjerm av stammer så tette føles sett på snarere enn å se, nærmere figurer som skimtes gjennom en hekk enn motiver ute på en ettermiddagstur.
Blå stammer, gul bakke
Stammene selv er ikke malt brune. Van Gogh gjengir dem i kjølige blåtoner, lilla og bleke fiolett, med en sentral stamme bygget opp i en tykk, nesten turkisblå som forankrer hele komposisjonen. Varmere toner, en rosa, en strek av oker, vises bare på en eller to stammer til venstre, som om lyset fanger barken i en enkelt vinkel.
Under stammene er bakken en tett virvar av grønt, lagt i korte strøk som tipper mot gult hvor løvetann trenger gjennom, og mot hvitt hvor et strø av små blomster sitter over gresset. Det er ingen bar jord noe sted i bildet. Hver tomme av bakken er gjort rede for i maling, gress over gress, blomst over gress, til overflaten leses like tykt som et vevd tekstil.
Holdt sammen er paletten bygget nesten utelukkende fra paret blåfiolett og grønn-gull, en kombinasjon Van Gogh hadde brukt før for å lade et bilde uten å heve temperaturen. Resultatet føles skyggefullt og kjølig selv der det gule er på sitt lyseste, mer som lyset to skritt innenfor en trelinje enn et åpent felt midt på dagen.
Merkene penselen etterlot
Se nøye etter og stammene viser seg å være bygget av lange, enkle strøk maling dratt rett opp lerretet, lastet tykt nok til å etterlate rygger du kunne kjenne med en fingertupp. Van Gogh blander ikke disse strøkene inn i bakken bak dem; stamme og underskog møtes i en hard kant, en farge lagt direkte mot en annen vått i vått.
Underskogen er håndtert helt annerledes, i korte streker og kommaer av maling satt i alle vinkler, grøntoner som krysser grøntoner, et fnugg av gult sluppet inn hvor en blomst trengte å markeres. Der stammene er vertikale og disiplinerte, er bakken spredt og rask, og kontrasten mellom de to slags merker gjør mye av arbeidet med å skille nær fra fjern.
Dette er maling påført raskt, rett fra tuben på noen steder, med knapt noe medium til å bremse det. Ingenting her er blitt korrigert eller myknet opp etterpå. Det er opptegnelsen av en hånd som beveger seg like raskt som øyet kunne gi den instruksjoner, i tråd med det rasende arbeidstempoet Van Gogh holdt gjennom sine siste uker ved Auvers.
Å leve med skogen
Lerretet er langt og lavt, omtrent 99,7 ganger 49,5 centimeter, en form nærmere et bredt vindu enn en konvensjonell portrett- eller landskapsramme. Hengt i øyehøyde plasserer dette forholdet betrakteren omtrent der de to gående figurene står, og ser langs stammene snarere enn ned i et fjernt utsyn.
Fordi bildet ikke har noen himmel og ingen enkelt lyskilde, faller det ikke til ro i én stemning slik et solfylt landskap kan. Under varmt kveldslys trekker blåtonene i stammene seg frem og skogen føles nærmere og kjøligere; under et sterkt, flatt dagslys tar gultonene i underskogen over og det samme lerretet leses som en åpen, solbelyst lysning.
Originalen henger i dag i Cincinnati Art Museum, et av de siste skogsmaleriene Van Gogh laget før sin død ved Auvers-sur-Oise i juli 1890. Sett i reproduksjon eller i virkeligheten beholder det kvaliteten som gjør det verdt å vende tilbake til: en skog malt ikke som landskap, men som et sted du står inne i, med to personer i ferd med å forsvinne mellom trærne.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Cincinnati Art Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.