Underskog: Historie, betydning og penselføring
I mai 1889 lot Vincent van Gogh seg innlegge ved asylet Saint-Paul-de-Mausole, i utkanten av Saint-Rémy-de-Provence. Han hadde bedt om å få komme dit etter krisene foregående vinter i Arles, og de første ukene fikk han bare arbeide innenfor murene til det gamle klosteret og den gjengrodde hagen. Verdenen han fikk male, var krympet inn til noen få inngjerdede mål, og Undergrowth, malt samme år, er ett av resultatene av denne innsnevringen.
I stedet for å behandle begrensningen som en hindring, førte han blikket tettere inn mot det som faktisk var foran ham. I stedet for et utsyn med en horisont, en vei eller en fjern ås, valgte han en flekk mark under trærne og malte den som om ingenting annet fantes. Maleriet måler 64 ganger 49 cm, en beskjeden størrelse som passer motivet: dette er ikke et landskap ment å skulle overskues, men et hjørne ment å skulle gås inn i.
Innestengt i en hage, våren 1889
Asylets område omfattet strekninger med ustell skog, eføy som klatret over gammel stein, ungtrær som vokste tynne og kroket der de hadde sådd seg selv. Van Gogh malte dette samme stykket mark mer enn én gang den våren og sommeren, trukket tilbake til det som et motiv han kunne vende tilbake til uten å trenge følge utenfor portene.
Han forsøkte, etter sitt eget utsagn i brev fra denne perioden, å arbeide jevnt gjennom vanskelige måneder, og det sammenfiltrede, selvtilstrekkelige motivet med underskogen ga ham et motiv som ikke var avhengig av vær, avstand eller tillatelse til å reise. Det var der, like i nærheten, hver dag han var frisk nok til å sette opp staffeliet.
Denne omstendigheten former det bildet viser. Det er ingen himmel, ingen lysning, ingen sti som leder blikket ut av scenen. Lerretet er fylt fra kant til kant med stammer og bunnvegetasjon, slik at det å se på det er nesten som å stå inne i skogen selv, snarere enn å betrakte den fra utsiden.
Inne i den grønne veggen
Slanke trestammer reiser seg loddrett gjennom komposisjonen, noen rette, noen skrående i merkelige vinkler slik unge trær gjør når de konkurrerer om lyset. De er malt i gråtoner, brunt og en kald blåsvart, uten noen av de varme okerfargede barktonene han brukte for oliventrærne og sypressene han malte andre steder i Saint-Rémy.
Mellom og under stammene ligger et tett gulv av eføy og lav vegetasjon, gjengitt i et bredt spekter av grønt: dyp flaskegrønn i skyggene, en skarpere syregrønn der lyset treffer bladene, og partier av oksergult strødd inn som falt lys. Små innslag av blått sitter blant det grønne, kjøler ned massen og hindrer at den leses som én flat farge.
Det finnes ikke noe enkelt blikkfang i vanlig forstand. Blikket går inn der en lysere flekk mark eller en blek stamme bryter tettheten, og beveger seg så sidelengs og tilbake gjennom virvaret, slik det ville gjort hvis man faktisk sto på et slikt sted og forsøkte å finne en vei gjennom.
En tett vev av strøk
Van Gogh bygget underskogen opp av korte, fargemettede strøk med maling, lagt den ene mot den andre uten å blande. Hvert merke leses som et blad, en strå, et glimt av lys på våt mark, men ingen av dem er et blad tegnet i detalj; virkningen oppstår ved opphopningen av merker snarere enn ved noe enkelt av dem.
Stammene er malt mer direkte, med lengre strøk som følger deres helling og avsmalning, noen skrapt eller dratt slik at det mørkere underlaget skinner gjennom. Denne kontrasten mellom de fargemettede, hakkete merkene i bunnvegetasjonen og de slankere strøkene i stammene gir overflaten en rytme man kan følge selv i reproduksjon.
På nært hold oppløses bildet nesten i ren maling, rygger og daler av farge uten et klart bilde. Når man trer et skritt tilbake, løses de samme merkene opp i eføy, skygge og flekkete lys, et skifte som skjer omtrent på en armlengdes avstand fra lerretet, som omtrent er den avstanden det ville ha blitt laget fra.
På en vegg, i skiftende lys
Hengt i et rom er dette ikke et bilde som kunngjør seg selv fra den andre siden av rommet. Det belønner den typen blikk som vanligvis er forbeholdt en virkelig flekk skog, der øyet må tilpasse seg før detaljene trer fram.
Dagslys henter fram blåtonene og den bleke marken der malingen ligger tykkest, mens lampelys om kvelden trekker grøntonen ned mot noe nærmere svart, og hele overflaten leses mørkere og mer innestengt. Et rom med skiftende naturlig lys vil vise et annet maleri til ulike tider, noe som passer godt for et bilde laget av en enkelt, nær, skiftende flekk mark.
Originalen eies av Van Gogh-museet, som registrerer verket under tittelen Undergrowth, malt i 1889. Sett der eller i reproduksjon forblir det et av de mer private bildene fra Van Goghs tid i Saint-Rémy, laget av et motiv han ikke trengte å reise for å finne.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.