Utsikt mot Saintes-Maries-de-la-Mer: Historien
En omvei fra Arles
I den siste uken av mai 1888 hadde Vincent van Gogh vært bosatt i Arles i litt over tre måneder. Han hadde reist sørover på jakt etter et klarere lys og en japansk-inspirert enkelhet i fargene, og han arbeidet i et tempo som foruroliget selv ham, og fylte lerret etter lerret med frukthagene og gatene rundt Det gule huset.
Han forlot Arles i noen dager for å se Middelhavet, og reiste med diligence til den lille fiskelandsbyen Saintes-Maries-de-la-Mer på Camargue-kysten. Det var hans første syn av havet siden han forlot Nederland, og han utnyttet den korte turen hardt, fylte skissebøker og startet lerret på stedet før lyset skiftet.
Utsikt mot Saintes-Maries-de-la-Mer er et av maleriene som kom ut av den uken. Det er datert til 1888 og måler 53 x 64 centimeter, en beskjeden størrelse som passer til hastigheten det må ha blitt malt i, stående på et jorde i utkanten av landsbyen med vinden fra vannet.
En befestet kirke over takene
Landsbyen ligger i en stripe tvers over midten av lerretet, takene i oker og rød teglstein, veggene en lappeteppe av hvitt, krem og blekblått. Over dem alle reiser landsbyens kirke seg, en lav, festningslignende bygning med et krenelert tårn som Van Gogh har trukket litt ut av rett linje, og lener arkitekturen mot betrakteren.
Den kirken var et tilfluktssted like mye som et gudshus, bygget lavt og med tykke vegger mot pirater og stormer, og Van Gogh satte tydelig pris på dens bryskhet. Han gir den mer vekt og farge, en varm oker mot de blekere husene rundt, enn en rent nøyaktig gjengivelse ville trenge.
Foran kirken ligger mindre bygninger med mørke, bratt skrå tak tett ved kanten av jordet, og deres svarte gavler skjærer skarpe trekanter mot den blekere byen bak. En enkelt figur, redusert til noen få malingsstrøk, går på stien mellom jordet og husene, det eneste menneskelige nærværet i hele scenen.
Furer i blått og grønt
Den nedre halvdelen av lerretet er helt viet til et dyrket jorde, med radene som løper diagonalt fra nederkanten opp mot landsbyen. Van Gogh maler hver fure som en egen fargepassasje, med violetblå avling som veksler med grønt og innslag av rustrød jord som viser gjennom.
Penselarbeidet her er kort, lastet og retningsbestemt, hvert strøk følger linjen i en fure i stedet for å beskrive en enkelt plante. Sett på nært hold oppløses jordet til et virvar av små merker; på avstand leses det umiddelbart som rad etter rad med voksende avling som strekker seg mot takene.
Dette er den delen av maleriet hvor Van Goghs hånd beveger seg raskest, og det vises. Rytmen i radene fører blikket fra den aller nederste kanten av lerretet rett opp til kirketårnet, slik at hele komposisjonen fungerer som en enkelt, feiende tilnærming til landsbyen i stedet for to separate halvdeler.
En himmel uten vær
Over takene opptar himmelen nesten halve lerretet og er malt i en blek, grønnlig gul som ikke har noe av de dype blåtonene Van Gogh brukte andre steder den sommeren. Den er strøket i løse horisontale strøk, tynn nok på enkelte steder til at lerretets vev viser gjennom, noe som gir lyset en litt slitt, solbleket kvalitet.
Det er ingen sol i bildet og ingen skyer å snakke om, bare en flat, jevn glød som faller over tak og jorde likt uten å kaste en eneste hard skygge. Det leses som lyset fra tidlig ettermiddag på Camargue, når varmen flater ut hele landskapet til et enkelt, skinnende plan.
Mot den bleke himmelen står okeren i kirketårnet og rødfargen i tegltakene som de varmeste tonene i hele maleriet, små konsentrasjoner av varme i en ellers kjølig og luftig scene. Det er en enkel kontrast, men det er det som gjør landsbyen, snarere enn jordet eller himmelen, til det punktet blikket stadig vender tilbake til.
Å leve med utsikten
Hengt i et rom med skiftende dagslys forandrer maleriet seg med timen, omtrent som den opprinnelige scenen må ha forandret seg under Camargue-solen. Morgenlyset plukker frem violettonen i furene; mot kvelden holder okertårnet og de røde takene fargen lenger enn noe annet på veggen.
Det belønner et rom hvor det kan nærmes sakte, en gang eller et arbeidsrom snarere enn et sted man kaster et blikk på i forbifarten, fordi jordet først avslører sin struktur av enkelte, bevisste strøk ved nærmere ettersyn. På lengre avstand faller radene og takene sammen til det ene ubrutte utsynet Van Gogh komponerte den uken på kysten.
Originalen Utsikt mot Saintes-Maries-de-la-Mer eies av Kröller-Müller Museum, malt i de samme rastløse månedene som produserte så mye av Van Goghs Arles-arbeid. Sett godt bærer en reproduksjon av det noe av den samme umiddelbarheten, et landskap nedtegnet raskt, av noen som visste at han bare hadde noen få dager på å få det riktig.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.