Utsikt over Arles, blomstrende frukthager: Historie
I april 1889 fikk Vincent van Gogh forlate sykehuset i Arles noen timer av gangen, og malte innen en kort gåtur fra avdelingen der han hadde vært i bedring siden sammenbruddet i desember året før. Frukthagene i utkanten av byen sto i blomst, og han hadde allerede brukt uker denne våren på å jage blomstringen før den falt, mens han flyttet seg fra tre til tre med staffeliet. Utsikt over Arles, blomstrende frukthager er et av de siste bildene fra den kampanjen, malt bare uker før han forlot Arles for asylet i Saint-Remy i mai.
Det som skiller dette lerretet fra de tidligere frukthagestudiene, er synsvinkelen. I stedet for å stå blant de blomstrende trærne, stilte Van Gogh seg tilbake og lot en gruppe styvede stammer skjære tvers over hele bildets bredde, slik at frukthagen, markene og byen Arles alle ses gjennom en slags skjerm.
Å male gjennom en skjør vår
Månedene før dette bildet hadde vært de vanskeligste i Van Goghs tid i sør. Han hadde skadet øret sitt i slutten av desember 1888, tilbrakt tid under pleie, og i april 1889 beveget han seg fortsatt mellom sykehuset og korte perioder med uavhengighet. Maling var en del av hvordan han holdt seg selv sammen, og frukthagene ga ham et motiv som var like i nærheten, raskt å arbeide med og ferdig innen sesongen.
Han hadde allerede malt flere frukthagescener den våren, men dette ser forbi blomstringen til selve byen, med takene og et tårn som bryter horisontlinjen. Innen uker ville han forlate Arles for godt, så bildet markerer også slutten på perioden som hadde frembrakt Det gule huset, solsikkene og nattkafeen.
En gruppe stammer over forgrunnen
Tre tunge stammer reiser seg i hele lerretets høyde, beskåret øverst og nederst slik at de leses som en skjerm snarere enn en gruppe trær. Van Gogh malte dem i dyp blåsvart, oppbygd i vridde rep av pigment, med den bleke okeren i de styvede arrene og nye skudd som bryter gjennom den mørke barken.
Mellom stammene faller bakken ned til en stripe gress og stående vann, berørt av rosa og blekt reflektert lys. Stammene blokkerer deler av utsynet ved hver sving, så øyet må lete forbi dem for å finne frukthagen og byen bortenfor, i stedet for å ta inn hele scenen på én gang.
Blomstring, takstein og en blek himmel
Gjennom åpningene bærer et bånd av frukttrær hvit og blekrosa blomstring i korte, fylte strøk, og tynnes ut i grønne marker med streif av oker fra åpen mark. En enkelt figur, redusert til noen få strøk, bøyer seg over avlingen i mellomgrunnen, det eneste tegnet på arbeid som foregår bortenfor frukthagen.
Bak blomstringen ligger byen Arles lavt langs horisonten, takene en blanding av oker og rød teglstein, et hus med gul vegg som skiller seg ut blant dem, og et kirketårn som reiser seg over resten. Himmelen er ikke den høye blåfargen fra en provencalsk sommer, men en blek, lett overskyet hvitgrå, den typen lys som demper fargen i stedet for å skjerpe den.
Det overordnede spekteret holder seg kjølig og grønt, blåtoner og blågrønt mot hvit blomstring, med varme holdt til små noter: okeren i stammene, et rødt tak, et streif av rosa ved vannlinjen. Det gir bildet en tilbakeholdt følelse av tidlig sesong snarere enn heten fra høysommeren.
Maling bygget opp stamme for stamme
Håndteringen endrer seg over lerretet. Stammene er det tetteste partiet, maling lagt på tykt og dratt til rygger som følger vridningen i veden, nesten skåret ut snarere enn strøket på. Blomstringen er bearbeidet i korte, separate berøringer, hvert strøk står for en klynge blomster snarere enn et enkelt kronblad.
Lenger bak er byen malt tynnere og raskere, tak og tårn redusert til noen få flate strøk med farge. Det fallet i tetthet gjør en reell jobb: det skyver Arles inn i det fjerne og holder forgrunnsstammene som den delen av bildet som malingen selv insisterer på.
På en vegg, gjennom et roms skiftende lys
Hengt der dagslyset når det, forandrer bildet seg mer enn de fleste landskap gjør. I flatere lys dominerer de kjølige blå- og grønn tonene, og stammene leses nesten som mønster, en skjerm over veggen. Når lyset varmes mot kveld, kommer okeren i barken og det rosa ved stammenes base frem, og følelsen av en bestemt sesong, en bestemt april, vender tilbake.
Størrelsen hjelper den forandringen på vei. Med 92 ganger 72 centimeter er stammene nær naturlig størrelse, så bildet holder seg på avstand tvers over et rom og belønner fortsatt å stå nær nok til å se malingens rygger. Originalen eies av Bayerische Staatsgemäldesammlungen i München, og forblir en av de klareste uttalelsene fra Van Goghs siste uker i Arles, malt med en stødighet som året rundt det ikke hadde.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Bavarian State Painting Collections samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.