Valmueblomster: Historien, betydningen og penselstrøkene
Paris, ikke Arles
Vincent van Gogh nådde Paris tidlig på våren 1886 og flyttet inn hos broren Theo, en kunsthandler som sørget for mat, husly og kontakt med alt nytt i byens atelierer. I 1887 var han dypt inne i kretsen av malere som arbeidet seg gjennom impresjonistisk farge og Georges Seurat og Paul Signacs strengere, prikkebyggede metode. Hans egen palett, som hadde vært matt og jordbundet i de nederlandske årene, endret seg raskt.
Han ventet ikke på et landskap eller en villig modell for å prøve ut det han lærte. Han kjøpte eller plukket blomster, satte dem i hva slags vase som helst var for hånden, og malte dem i én økt, om og om igjen, gjennom det året i Paris.
Poppy Flowers, dens opprinnelige og korrekte tittel, er et resultat av den vanen. Malt i 1887 og 54 ganger 65 centimeter stor, er det et lite, raskt, konsentrert arbeid snarere enn et ferdig uttenkt stykke, den typen lerret en kunstner lager for å finne ut hva en farge gjør før han stoler på den i noe større.
Hva som fyller vasen
En mørk jugge av steintøy, lav og rundbuket, står like ved siden av midten på en bar bordplate. Ut av den reiser det seg en tett, nesten gjengrodd masse av små gule blomster, pakket så tett at de enkelte blomstene viskes ut til en enkelt glødende klase mot det omkringliggende mørket.
To røde valmuer bryter det gule feltet. De henger lavt på venstre side av buketten, én nesten oppreist, én bøyd så langt at hodet henger under kanten av vasen, og deres flate, mettede røde er den eneste varme tonen som ikke er gul noe sted i maleriet.
Bakgrunnen gir blomstene ingenting å konkurrere med. Den er malt i nesten svarte bruner og dype marooner, flat og uten detaljer, slik at all hendelse i bildet, hvert fargeflekke og hver malingrygg, må skje inne i buketten selv.
Bordplaten under er en varm, tørr oker, strødd med noen løse gule kronblader som har falt av fra oppsatsen. Det er en liten, enkel detalj, men den forankrer vasen og gir øyet et sted å hvile før det klatrer tilbake opp i blomstene.
Der Van Gogh lot penselen være synlig
Se nøye på de gule hodene, og malingen står opp fra lerretet. Van Gogh bygde hver klase av kronblader fra korte, lastede strøk, lagt mot hverandre uten mye blanding, slik at overflaten selv har en tekstur nær teksturen til blomstene den viser.
Stenglene og bladene er gjort raskere, i en mørkere, tynnere grønn som leses som stenografi snarere enn beskrivelse. Han prøvde ikke å registrere hvert blad; han prøvde å holde formen til hele buketten sammen mens det gule gjorde det virkelige arbeidet.
De to valmuene er håndtert annerledes igjen, i løsere, mer flytende strøk som lar det røde sitte tynt og litt gjennomskinnelig over grunnen under. Den forskjellen i berøring, tett og tykk for det gule, løs og tynn for det røde, er lett å overse i reproduksjon og er en av tingene som er verdt å se i den originale penselarbeidet.
I nedre venstre hjørne, halvt tapt mot mørket, er signaturen hans, Vincent, det ene navnet han brukte på bildene sine fra denne perioden og fremover.
Gult før Arles
Det følgende året ville Van Gogh forlate Paris for Arles og male solsikkene som gjorde gult til hans signaturfarge i offentlighetens bevissthet. Poppy Flowers viser ham som ankommer den fargen et år tidligere, i et parisisk blomsterstykke snarere enn et sørlig felt, mens han arbeider ut hvor langt gult kunne bære et bilde alene.
De hengende valmuene hindrer maleriet i å være bare en studie i én farge. Satt mot så mye oppreist, tettpakket gult, leses deres bøyde stengler og tyngre røde som en liten note av vekt og forfall inne i et bilde som ellers skyver oppover og utover.
Maleriet er nå i samlingen til Mohamed Mahmoud Khalil-museet, hvis beholdning samler franske impresjonistiske og postimpresjonistiske verk samlet i Kairo. Det er et av de relativt få Van Gogh-maleriene som holdes utenfor Europa og Nord-Amerika.
På en vegg hjemme
Den nesten svarte grunnen rundt blomstene er det som får dette maleriet til å fungere på nært hold, i et rom snarere enn tvers over en gallerisal. I lavt eller kveldslys trekker mørket seg nesten til ingenting, og den gule buketten ser ut til å holde sitt eget lys, gløde snarere enn bare å bli belyst.
Under dagslys leses det samme lerretet annerledes: den okergule bordplaten og de maroonfargede undertonene i bakgrunnen kommer frem, og de røde valmuene slutter å være en liten aksent og begynner å trekke øyet først.
Med 54 ganger 65 centimeter er det et bilde bygget for et rom du faktisk tilbringer tid i og ser på nært, et soverom eller et stille hjørne snarere enn en hall ment å sees i forbifarten. Det belønner å bli sett på mer enn én gang, i forskjellig lys, til forskjellige tider, slik Van Gogh selv må ha sett på det mens han ennå arbeidet ut hva gult kunne gjøre.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Mohamed Mahmoud Khalil Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.