Valmuemark: Historie, betydning og penselføring
Auvers, i de siste ukene
I mai 1890 hadde Vincent van Gogh forlatt asylet i Saint-Remy og slått seg ned i Auvers-sur-Oise, en landsby nordvest for Paris hvor legen Paul Gachet, en mann med kjent interesse for kunstnere, holdt hus. Van Gogh leide et rom over Auberge Ravoux og gikk i gang med et tempo som fortsatt overrasker historikere som sporer produksjonen hans lerret for lerret.
Han malte hvetemarkene, frukthagene, stråtakene og kirken rundt landsbyen nesten daglig, ofte fullførte han et lerret i én økt. Valmuefelt, malt i 1890, hører til den siste arbeidsperioden, laget i de samme ukene som hans studier av hvete under en omskiftelig himmel.
Det er ingen historie knyttet til dette bestemte lerretet utover selve marken. Ingen figur går gjennom den, ingen bygning forankrer den. Det er Van Gogh som ser på ett stykke jord nær Auvers og nedtegner hva fargen gjorde med ham.
Et felt uten andre steder å se
Bildet er nesten utelukkende mark og himmel, delt av et tynt bånd med trær. En eng tett med valmuer fyller de nedre to tredjedelene av lerretet, det røde stiger og synker med jordens faktiske bølging, mens trærne markerer det ene punktet hvor land gir plass til luft.
Ingenting leder blikket inn i bildet på den vanlige måten. Det er ingen sti, ikke noe gjerde, ingen figur som forklarer skalaen. I stedet står noen få høye strå, hvert satt ned som et enkelt mørkt strøk, opp av valmuene i forgrunnen, nær nok billedplanet til at de ser ut til å lene seg mot betrakteren.
En løs klynge av slanke trær bryter horisonten litt til høyre for midten, stammene deres nakne og rosaaktige der barken fanger lyset. De er de eneste sterke vertikalene i en komposisjon som ellers er bygget av horisontal drift, og de gir blikket et sted å hvile før det klatrer opp i himmelen.
Rødt lagt på tykt, grønt under
Valmuene er ikke malt som individuelle blomster så mye som et felt av separate, bestemte strøk. De røde tonene går fra en varm vermilion nær forsiden av lerretet til en mattere, teglsteinsfarget rød lenger bak, med blekere rosa og laksefargede strøk spredt gjennom, slik at fargen aldri faller til ro i én flat tone.
Under og rundt blomstene er det grønne like variert, det beveger seg fra en frisk gulgrønn der lyset treffer gresset til en mørkere, nesten svart grønn i de lave partiene og langs trelinjen. Van Gogh bygde hele marken fra korte, lastede strøk satt tett sammen, malingen tykk nok til å holde sine egne rygger og skygger.
Med 91,5 ganger 73 centimeter er lerretet stort nok til at valmuene leses som en mark snarere enn et dekorativt mønster, men likevel kompakt nok til at hele engen ankommer i ett blikk før øyet begynner å plukke ut individuelle strøk. Van Gogh ga verket den enkle tittelen Valmuefelt, ikke noe mer beskrivende enn det. Maleriet holdes i dag av Rijksdienst Beeldende Kunst, den nederlandske statstjenesten som forvalter verk fra den nasjonale kunstsamlingen.
En himmel som ikke vil falle til ro
Over trelinjen er himmelen bearbeidet med de samme raske, ublandede strøkene som marken under: streker av blått, petrol og blek krem som antyder hurtigbevegelige skyer uten noen gang å beskrive en enkelt skyform. Det er ikke en rolig himmel, og Van Gogh ville tydelig ikke at den skulle leses som en.
Det er i denne rastløsheten over en mark av tett, statisk rødt at bildets egentlige spenning ligger. Bakken holder seg stille under vekten av all den fargen; luften over den vil ikke. Van Gogh malte begge partier med samme pensel og samme hastverk, så skiftet fra mark til himmel skjer gjennom malingens behandling snarere enn noen endring i teknikk.
Hva det gjør på en vegg
Hengt der dagslyset faktisk når det, skifter Valmuefelt gjennom dagen. Morgenlyset trekker frem de blekere rosa tonene spredt gjennom det røde; mot kvelden leses marken mørkere og tettere, de grønne trekker mot svart ved lerretets kanter og de røde faller til ro i noe nærmere rust.
Det er ikke et bilde som forsvinner inn i bakgrunnen av et rom. Tettheten i penselarbeidet fortsetter å trekke blikket tilbake til de samme partiene av rødt og grønt, og effekten endrer seg nok mellom morgen og kveld til at maleriet sjelden ser helt avklart ut, noe som passer for en mark Van Gogh selv aldri så to ganger i det samme lyset.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Rijksdienst Beeldende Kunst samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.