Valmuer og sommerfugler: Historie, betydning og penselføring
En hage bak asylets mur
I mai 1889 flyttet Vincent van Gogh inn i asylet Saint-Paul-de-Mausole i Saint-Rémy, på jakt etter ly etter krisen som hadde avsluttet tiden hans i Arles. Flyttingen ga ham et rom å sove i og, like verdifullt, en gjengrodd hage han kunne male uten å trenge å gå langt. Sommerfugler og valmuer, malt det året, er en av de små studiene som kom ut av turer ikke lenger enn innhegningen.
Med sine 25,5 ganger 34,5 centimeter er lerretet knapt større enn en side revet ut av en skissebok. Van Gogh arbeidet nær bakken, slik en person bøyer seg ned for å se ordentlig på det som vokser under føttene i stedet for på horisonten.
Van Gogh-museet, som i dag eier bildet, holder det blant gruppen av hage- og underskogsstudier han laget i ukene etter ankomsten, da lengre utflukter fortsatt var vanskelige og nærværet var det han hadde å arbeide med.
Røde valmuer, bleke vinger og det grønne mellom dem
To røde valmuer forankrer de øvre hjørnene av lerretet, med kronbladene løse og litt fillete, slik valmuer ser ut en dag eller to etter at de har åpnet seg, snarere enn nyutsprungne. Mellom dem blir bakken gråblå og gulbrun, etterlatt tynn nok til at lerretets vev fortsatt vises gjennom malingen.
Lenger nede, der bakgrunnen tykner til et virvar av stilker og blader, sitter to bleke sommerfugler tett sammen på løvverket, med vingene holdt oppreist. Deres krem- og blekgule toner er den lyseste, roligste noten i bildet, som er nettopp grunnen til at blikket går dit først.
Mindre oransje sommerfugler er gjemt inn i høyre side og nedre hjørne, og gjenskaper valmuenes farge i miniatyr. Krusete frøkapsler og uåpnede knopper fyller mellomrommene mellom dem, og holder den nedre halvdelen av lerretet like travel som den bleke himmelen over er tom.
Maling lagt på raskt og latt slik
Van Gogh bygget grønnfargene i korte, retningsbestemte strøk som følger helningen til hver stilk i stedet for å fylle inn en flat masse, slik at løvverket leses som et kratt av separate planter snarere enn en bakgrunn. Mørk konturtegning i en nesten svart grønnfarge holder den løsere fargen på plass, omtrent som bly gjør rundt glass.
Han lot valmuene være rå. Sett nøye på er det røde ikke én rød, men flere, lagt vått i vått, med den mørke kjernen i hver blomst knapt mer enn noen raske merker. Ingenting her er blitt rettet eller glattet ut i etterkant.
Den bleke bakken øverst er derimot tynn og nesten tørr, påført raskt nok til at lerretet under fortsatt leses gjennom pigmentet. Denne nakenheten virker bevisst: han brukte innsatsen på valmuene og sommerfuglene, ikke på å fylle hvert hjørne jevnt.
En liten, rolig måte å se på
Hagestudiene fra denne perioden i 1889 leses vanligvis som et tegn på hva Van Gogh fortsatt kunne klare i en vanskelig sykdomsperiode, nære og avgrensede motiver som ikke krevde at han reiste eller organiserte en stor scene. En valmue, en sommerfugl, et stykke gress var alt innen rekkevidde fra asylets område, og alt sto stille, eller kom tilbake ofte nok, til å bli studert ordentlig.
Ingen bevart brev forklarer hva han mente med dette bestemte lerretet, så det må tale for seg selv. Det det viser, enkelt og greit, er oppmerksomhet: en kunstner som arbeider seg frem, blomst for blomst og vinge for vinge, til hvor mye som kunne sies med rødt, hvitt og grønt og noen få bestemte linjer.
På veggen, mens lyset skifter
Hengt der dagslyset treffer det direkte, lysner den bleke bakgrunnen ytterligere og det røde i valmuene presser seg hardt frem mot den. Under kvelds- eller lampelys mykner kontrasten, grønnfargene blir dypere, og de to bleke sommerfuglene blir de lyseste, roligste formene som er igjen i bildet.
Det belønner et nært blikk mer enn et flyktig et. Det løse vevet av stilker, den ujevnt lastede penselen, de små oransje sommerfuglene gjemt i de nedre hjørnene er lette å overse fra tvers over et rom og verdt å gå nærmere for, i originalen på Van Gogh-museet og i enhver trofast kopi av den.
