Vase med iriser: Historie, betydning og penselstrøk
Vase with Irises ble malt i 1890, i de siste dagene Vincent van Gogh tilbrakte på asylet Saint-Paul-de-Mausole, i utkanten av Saint-Rémy-de-Provence.
En siste uke i Saint-Rémy
Våren 1890 hadde Van Gogh tilbrakt nærmere et år på asylet, etter at han hadde latt seg innlegge der etter krisen i Arles som kostet ham en del av et øre. Innenfor den murkledde hagen, under irisene og platanene der, hadde han allerede arbeidet seg gjennom en lang rekke malerier, fra sypresser og olivenlunder til den virvlende nattehimmelen over de omkringliggende åsene. Nå forberedte han seg på å reise, og la planer om å dra nordover til Auvers-sur-Oise, nærmere Paris og broren Theo.
I de siste dagene der satte han landskapet til side og vendte seg mot noe han kunne male innendørs, i sitt eget tempo: avskårne blomster samlet i en vase. Det var et motiv han hadde brukt før, nyttig nettopp fordi det ikke krevde noe av været eller nervene hans, bare av blikket hans for farge.
Han arbeidet med to vaseoppsatser med iriser og to med roser den uken, og malte dem i rask rekkefølge, nesten som et sett. «De er blomsterstudier,» skrev han om dem, laget for den rene gleden ved farge etter et år som hadde prøvd ham hardt. Vase with Irises, 73,5 x 92 centimeter, er ett av det paret.
En kvast av fiolett på et felt av gult
Maleriet er bygget opp av nesten ingenting: en enkel vase i lertøy, en tett bukett iriser, et bord og en vegg. Van Gogh gir blomstene hele lerretet, lar de bøyde stilkene og de krusende kronbladene fylle bildet fra kant til kant.
Irisene velter utover og nedover like mye som oppover. Noen blomster vender seg rett mot betrakteren, andre glir over kanten av vasen og henger ned mot bordet under.
Lange, bladlignende blader skjærer gjennom buketten i blek grønt, rette der blomstene selv er foldet og knyttet sammen. Bak og under det hele går en enkelt ubrutt gul, vegg og bordplate malt i nesten samme varme oker, slik at vasen nesten ser ut til å flyte fritt fra enhver horisont.
Det finnes ingen annen gjenstand i rommet å se på, ingen vindu, ingen klokke, ingen andre vase. Blomstene er hele begivenheten, og øyet har ingen andre steder å gå.
Spillet mellom komplementærfarger
Van Gogh arbeidet her ut fra et prinsipp han hadde studert nøye: fiolett og gult står overfor hverandre på fargesirkelen, og satt side om side driver hver av dem den andre mot sitt mest intense nivå. Han hadde brukt det samme grepet før med det blå og oransje i solsikkene og stolene sine; her er det fiolett mot gult i stedet, og valget er like bevisst.
På nært hold er irisene ikke én blå, men en bevegelig rekke av ultramarin, kobolt og fiolett, noen kronblader trukket gjennom nesten svart i midten, andre lysnet mot gråblått i kanten. Han tegnet hver blomst med en mørk, krusende konturlinje, ikke ulikt blyflatene i glassmalerier, og fylte så formen med korte, mettede strøk av penselen.
Den gule grunnen er behandlet mer åpent, i lengre strøk som lar lerretets vev vise gjennom på enkelte steder. Det er en enklere flate, bygget for å holde øyet på blomstene snarere enn å konkurrere med dem.
Malingen sitter tykt der irisene trenger seg sammen i midten av buketten, og tynnes ut mot lerretets kanter. Ingenting her er glattet over: penselarbeidet forblir synlig hele veien, i vasens grove leireflate, i bladenes raske diagonale strøk, i de små snertene av hvitt og blekblått som fanger et kronblads vendte kant.
På en vegg, i skiftende lys
Vase with Irises tilhører Van Gogh-museet i Amsterdam, og det er et maleri som oppfører seg forskjellig avhengig av hvor og hvordan det ses. I flatt dagslys virker det gule varmt og rolig; under en lampe om natten tipper det mot gull, og de fiolette går dypere til noen kronblader ser nesten svarte ut.
Gitt en ensfarget vegg rundt seg har maleriet rom til å gjøre det Van Gogh bygget det for: trekke øyet inn mot fargen alene, uten behov for noen anekdote og uten noe annet i bildet som konkurrerer med vasen. Det belønner et minutt med blikket snarere enn et blikk, den slags som legger merke til hvordan ett mettet strøk kan stå for et helt kronblad.
Det er, til slutt, et bilde laget raskt under reelt press, i de siste dagene av et langt opphold på et asyl, av en mann som snart skulle dra videre til et helt annet sted og noe helt annet. Denne urgenheten har ikke blitt sløvet med tiden. Om noe trekker det fiolette og det gule fortsatt mot hverandre like hardt som den uken de ble malt.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.