Vase med røde valmuer: Historie, betydning og penselføring
Våren 1886 forlot Vincent van Gogh Antwerpen for Paris og flyttet inn i broren Theos leilighet i Rue Laval. Han var trettitre, synet hans var plaget av dampen fra Antwerpens havn, og paletten hans lente seg fortsatt mot brunt og grått fra de nederlandske potetspiserne han hadde malt året før. Paris forandret det i løpet av måneder.
Han hadde kommet for å studere ved Cormons studio, men det som formet maleriet hans på nytt, var ikke klasserommet. Det var vindusutstillingene hos fargehandlere, impresjonistenes lerreter han så for første gang, og det rene konkurransepresset i en by der malere han beundret, allerede arbeidet med ren, ublandet maling. Van Gogh trengte øvelse, og blomster var billige, tålmodige modeller som ikke tok betalt for å sitte.
Gjennom det første Paris-året malte han bukett etter bukett: solsikker, roser, keiserkroner og de røde valmuene som er samlet her. Vase med røde valmuer, malt i 1886 og nå i samlingen til Wadsworth Atheneum Museum of Art i Hartford, hører til den rekken av studier. Det er et arbeidslerret, laget av en maler som lærte seg å se farge i stedet for å beskrive den.
En bukett presset til kanten av rammen
Malet er lite, bare 46,5 x 56 centimeter, og blomstene fyller nesten hele det. En blek, litt grønnaktig vase sitter lavt i komposisjonen, nesten beskåret ved foten av kanten på et bart trebord, mens valmuene reiser seg og sprer seg til de nesten berører toppen og begge sider av lerretet.
Blomstene selv er uregelmessige og litt medtatte, slik avskårne valmuer faktisk sitter i en kanne innen et døgn etter at de er plukket: noen kronblader er fortsatt krummet, andre har allerede sprukket og krøllet seg tilbake. Van Gogh har ikke ryddet dem til et formelt arrangement. De lener seg i ulike vinkler, noen få strekker seg ut forbi hovedmassen mot høyre, ett hode henger lavt over kanten av vasen.
Tredd gjennom det røde er en dis av tynne grønne stilker og uåpnede knopper, dusinvis av dem, noen med små rosa og hvite blomster som nesten virker statiske mot de tyngre valmuehodene. Dette virvaret av stilker gjør det meste av det stille arbeidet i bildet, fyller rommet mellom en blomst og den neste slik at det røde ikke sitter som isolerte fargeklosser.
Der det røde møter det blå
Bakgrunnen er en mørk, penselstrøken fiolettblå, som mørkner ytterligere mot nesten svart på høyre side bak vasen. Mot den grunnen leses valmuene som ren hete, og hele ladningen i maleriet kommer fra det ene forholdet: varmt rødt mot kjølig, blåslått blått.
Det finnes ingen annen lyskilde å snakke om, og ingen forsøk på et vindu, en skyggelinje eller en bordplate-rekvisitt utover vasen selv. Øyet møter valmuene først, faller så til den bleke sylinderen av en vase, og legger til slutt merke til det enkle brune bordet den står på, malt nesten som en ettertanke i løse, horisontale strøk.
Den tilbakeholdenheten er talende. Van Gogh malte ennå ikke den tykke, repaktige impastoen fra sine siste år. Her er malingen håndtert tynnere på noen steder, særlig i bakgrunnen og bordet, mens tettheten er spart til selve blomsterhodene.
Hvordan malingen sitter på lerretet
Se nøye på en enkelt valmue, og oppbyggingen blir tydelig: et ladet strøk av vermilion eller rødoransje lagt ned først, deretter mørkere strøk dratt inn i det mens det fortsatt er vått for å antyde den skyggelagte folden i midten av hver blomst. Kronbladene er bygget, ikke konturert.
Stilkene og knoppene er gjort nesten motsatt, i tynne, tørre, spinkle linjer strøket på med en nesten tom pensel. Den kontrasten mellom de fete, våte strøkene i blomsterhodene og den skurrende, lineære behandlingen av stilkene gir buketten følelsen av en levende, litt uryddig masse snarere enn et diagram av en plante.
Vasen bærer sin egen lille passasje av eksperiment: flekker av grønt og rosa reflektert lys arbeidet inn i den hvite grunnen, som om Van Gogh allerede testet ideen om at en skygge kunne være farget i stedet for bare formørket. Det er en beskjeden detalj, lett å overse, men den peker direkte mot fargeteorien han ville drive mye lenger innen året var omme.
Å leve med det
Hengt i et rom med noe dagslys i det hele tatt, skifter bildet karakter gjennom dagen. I flatt morgenlys leses den blå grunnen som rolig og trekker seg tilbake, slik at det røde sitter framover og hett. Senere, i varmere kunstig lys, kan den samme blå bli dypere mot svart, og valmuene ser ut til å brenne mot den i stedet for bare å kontrastere med den.
Det er ikke et stort eller storslått maleri, og det ber ikke om å være det. Det ber om å bli sett nøye på, slik Van Gogh selv så nøye på en kanne med avskårne blomster i et leid rom i Paris, og arbeidet seg fram til hvor langt fargen alene kunne bære et bilde før han hadde selvtilliten til å stole helt på den.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Wadsworth Atheneum Museum of Art samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.