Veien med sypress og stjerne: historie, betydning og penselarbeid
I mai 1890 hadde Vincent van Gogh tilbrakt et år innlagt på asylet i Saint-Rémy-de-Provence, og han planla å forlate det. Broren Theo hadde ordnet med rom til ham lenger nord, i nærheten av en lege som kunne holde et nærmere øye med helsen hans, og flyttingen innebar å forlate landskapet som hadde opptatt ham i to år: hveten, olivenlundene, og fremfor alt sypressene som sto svarte og opprette mot den provençalske himmelen.
Før han dro, ønsket han seg ett lerret til som samlet disse besettelsene. Road with Cypress and Star, noen ganger katalogisert som Country Road in Provence by Night, var blant de siste bildene han laget i Saint-Rémy, malt i 1890 på et lerret som måler 73 ganger 92 centimeter, større enn de fleste studiene han hadde sendt nordover i bolker hele våren.
Et rom som tømmes
Månedene før dette maleriet hadde vært tøffe. Van Gogh hadde kommet seg gjennom en alvorlig krise den vinteren, og produktiviteten i april og mai leses som en mann som arbeider mot en frist han selv hadde satt, snarere enn en som ble pålagt ham utenfra. Han hadde allerede malt sypresser som sto alene mot turbulente himler; her samlet han sypress, stjerne og vei i én komposisjon, som om han gjorde opp et regnskap før det skiftet hender.
Han hadde skrevet mer enn én gang at sypressen opptok ham slik solsikkene en gang hadde gjort i Arles, og at han ønsket å gjøre noe med treet som matchet dets fremmedhet: en mørk aksent, tenkte han, blant alle grønnene og blåene i et sørlandsk landskap. Dette lerretet er den ambisjonen gjennomført i full størrelse, ikke en skisse på vei mot den.
En sypress som kløver himmelen
Øyet går først til sypressen, en enkelt mørk spire som klatrer gjennom midten av lerretet og presser den øvre kanten fra hverandre i to ulike halvdeler av himmel. Den er malt nesten svart i kjernen, men svarten er bygget opp av strøk med flaskegrønt, oker og dypt blått lagt over hverandre, slik at treet ser ut til å ulme snarere enn bare å stå der.
Til venstre for den brenner en stjerne lavt og enormt, en virvel av gule og grønne ringer som kunne forveksles med en liten sol. Til høyre, lenger borte, sitter en tynn måneskalk inne i en ring av oransje, blekere og lenger unna, som om himmelen hadde to separate lyskilder og ikke hadde bestemt seg mellom dem.
Hele den øvre halvdelen av lerretet er bygget opp av korte, krøllende strøk med blått, lagt i buer som sirkler rundt stjernen og månen som værfrontene. Nedenfor faller landskapet til ro i mer lesbare strøk av gull og oker, et hvetefelt til venstre, en linje med lave åser bak det, og den grågrønne veien som bukter seg rundt foten av sypressen mot horisonten.
Skikkelser på veien
To menn går sammen nederst til høyre, nære nok til å berøre hverandre, malt i noen få mørke strøk som ikke gir dem ansikter og knapt noen trekk. Bak dem, lenger langs veiens kurve, trekker en hest en kjerre forbi en hytte med grønt tak, liten nok til at det tar et øyeblikk å legge merke til den.
Ingenting i scenen antyder at disse menneskene har det travelt, eller at noe uvanlig hender med dem. Deres litenhet mot sypressen og den roterende himmelen er poenget: veien fører øyet fra de to reisende, forbi kjerra og hytta, og ut mot en horisont som himmelen allerede har gjort krav på.
Penselarbeid bygget for å bevege seg
Van Gogh malte ikke en vindfull natt; han malte maling som beveger seg slik vind beveger seg. Sypressen er bygget opp av lange vertikale streker som smalner og tykner ujevnt, hveten av korte diagonale flick, himmelen av sirkulære feiinger som aldri helt lukker seg. Nesten ingenting i bildet er en flat flate av farge; alt bærer merket av penselen som laget det.
Han beskrev sypressen og stjernen som blant sine favorittmotiver, og behandlet dette bildet som et slags siste forsøk på sørlandets nattehimmel før han la den bak seg. Impastoen er tykk nok til å kaste sine egne små skygger over overflaten, slik at maleriet endrer seg litt avhengig av hvor lyset i rommet kommer fra.
På en vegg, gjennom dagen
Det er det som gjør et bilde som dette givende å leve med, snarere enn bare å se på én gang. I lavt eller skrått lys fanger malingsryggene skygge, og sypressen fremstår nesten skulpturell, med skarpere omriss. Under flatere dagslys gjør fargen mer av arbeidet, og gullet i hvetefeltet og grønt i stjernen trekkes frem mot det blå.
Originalen henger på Kröller-Müller Museum, et av maleriene fra Van Goghs siste måneder i Saint-Rémy før han reiste nordover, hvor han skulle dø i løpet av noen få uker. Malt i 1890 på et lerret på 73 ganger 92 centimeter, er det fortsatt en av de klareste uttalelsene om de to motivene, sypress og stjerne, som opptok ham gjennom hele det siste produktive året.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Kröller-Müller Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.