La Berceuse: Kvinnen som vugger voggen
En postmanns kone sitter modell for en knust mann
Ved slutten av 1888 hadde Vincent van Gogh tilbrakt åtte måneder i Arles, og arbeidet mot det felles atelieret han håpet Paul Gauguins ankomst ville innlede. De to malerne holdt knapt ut ni uker under ett tak. Ordningen kollapset i de siste dagene av desember, da Van Gogh fikk et sammenbrudd og skadet sitt eget øre, og ukene som fulgte ble delt mellom Det gule huset og byens sykehus, Hôtel-Dieu.
Gjennom denne bedringsperioden holdt én familie i Arles seg nær: Joseph Roulin, postmannen som hadde blitt Van Goghs stødigste venn i sør, og hans kone Augustine. Det var Augustine som gikk med på å sitte modell så snart Van Gogh igjen kunne holde en pensel, og mellom desember 1888 og mars 1889 malte han henne fem ganger i samme positur, sittende med et stykke tau viklet gjennom de foldede hendene, mens hun vugger en vugge som står like utenfor billedflaten.
Han kalte bildet La Berceuse, et ord som rommer både vuggesangen og kvinnen som synger den. Dens opprinnelige tittel, Madame Roulin Rocking the Cradle (La berceuse), angir motivet direkte; maleriet selv gjør noe merkeligere med det.
Kvinnen i det grønne livstykket
Augustine sitter rett vendt mot betrakteren, men ser ned og til siden, blikket møter aldri vårt. Hendene hennes hviler den ene over den andre i fanget, og holder en blek, tvunnet snor som løper ned i det grønne skjørtet hennes, den usynlige linjen til vuggen hun vugger.
Van Gogh malte ansiktet, halsen og hendene hennes i en het gul oker, bygget opp i korte, retningsbestemte strøk som former kinnbenet og knokene uten å mykne til konvensjonell skyggelegging. Hud blir en annen blokk av mettet farge i stedet for et område satt av fra resten av lerretet, og det rødlige håret er stramt strøket tilbake fra en høy panne.
Hun har på seg et mørkegrønt livstykke knappet høyt opp til halsen, strammet med et svart belte, over et lysere grønt skjørt gjengitt i løse, tette vertikale strøk. En rød trearmstol, med dreide armlener og utskåret rygg synlig på begge sider av henne, plasserer henne oppreist midt i bildet, og rødt dukker opp igjen på gulvet i de nederste hjørnene, den ene enkle varme tonen i et ellers tett mønsterfelt.
En tapet av kunstnerens egen oppfinnelse
Bak Augustine er de øvre to tredjedelene av lerretet viet en bakgrunn som Van Gogh fant opp snarere enn observerte: en mørk blågrønn grunn strødd med små prikker, som buktende grønne stilker bærer store hvite blomster med røde, oransje og grønne sentre over. Mindre blomster i samme rød-og-hvite skjema gjentas ved venstre og høyre kant.
Mønsteret nekter å gi dybde. Det har ingen forsvinningspunkt og gjør ingen forsøk på å trekke seg tilbake, så det presser seg fremover på samme grunne plan som modellen i stedet for å ligge bak henne.
Dette er faktisk det øyet møter først. De hvite kronbladene fanger lyset før Augustines ansikt gjør det, og først etter å ha tatt inn blomstene vandrer øyet ned til det senkede blikket og de foldede hendene, og når frem til det menneskelige motivet sist i stedet for først.
Sjømenn og en vuggesang som ikke kunne høres
Van Gogh skrev om dette bildet i brevene sine med uvanlig overbevisning, og beskrev en plan om å henge det mellom to av sine solsikkelerreter, med det gule stående på hver side av Augustine som forgrenede armer på lysestaker. Han forestilte seg sjømenn langt hjemmefra, menn som arbeidet på fiskebåtene fra middelhavshavnene han hadde besøkt, som så de tre bildene sammen og kjente noe av en vuggesangs trøst selv måneder borte fra noen som kunne synge en for dem.
Det var en uvanlig spesifikk ambisjon for et portrett, nærmere ideen om et andaktsbilde enn en avbildning av en bestemt nabo i Arles. Den ambisjonen er en grunn til at han vendte tilbake til den samme modellen og den samme posituren fem ganger i stedet for å legge motivet til side så snart ett lerret var ferdig.
Ingen av det forestilte triptykonet finnes bevart slik han beskrev det, og bildet står nå alene, men intensjonen former fortsatt hvordan maleriet leses: mindre som en registrering av Augustine Roulins ansikt og mer som en gjenstand ment å trøste.
På en vegg, gjennom en dag
Dette lerretet, malt i Arles i 1889 i olje på lerret, måler 92,7 ganger 73,8 centimeter, 111,9 ganger 91,8 ganger 8,3 centimeter i rammen, og tilhører i dag Art Institute of Chicago. Sett i et rom oppfører det seg mindre som et portrett og mer som et fall av farget lys.
I flatt dagslys absorberer den mørke grunnen i tapetet lyset og holder de hvite blomstene som små, kjølige punkter, mens Augustines ansikt leses som et enkelt sterkt plan av gult blant det grønne og røde rundt det. Ved lampelys om kvelden varmes den okergule tonen opp og kommer frem, det røde i stolen blir dypere, og hele bildet sitter nærmere og varmere enn det gjør ved middagstid.
Det belønner et blikk fra tvers over et rom, der mønsteret og figuren faller sammen til ett flatt fargefelt, og det belønner å stå nær, der retningen til hvert strøk blir lesbar: den vertikale skraveringen i skjørtet, de tette krøllene av maling i håret, den stilk-for-stilk tegnede linjen gjennom blomstene bak henne. Få av Van Goghs portretter ber om å bli lest to ganger på den måten, på avstand og så nær, og det er den andre lesningen som holder bildet levende på en vegg i stedet for å la det falle til ro som bakgrunnsmønster.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i The Art Institute of Chicago samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.