Villblomster og tistler i en vase: Historien
Sommeren 1890 hadde Vincent van Gogh slått seg ned i Auvers-sur-Oise, en landsby ved elven Oise nordvest for Paris, under uformell overvåkning av Dr Paul Gachet. Han arbeidet i et rasende tempo, noen ganger fullførte han mer enn ett lerret om dagen, og blant hvetemarkene og hageflekker vendte han stadig tilbake til et enklere motiv like ved hånden: hvilke som helst blomster, ugress og avskårne stilker han kunne samle i en kanne på bordet foran seg. Markblomster og tistler i en vase tilhører denne siste arbeidsutbruddet.
Det er et lite, opprett lerret, bare 47 ganger 67 centimeter, raskt fylt med så mye farge og hendelser som Van Gogh kunne presse inn i det. Ingenting ved det ser ut som om det er arrangert for effektens skyld. Det fremstår i stedet som en bukett som er revet opp fra en veikant eller en hagekant og presset ned i nærmeste beholder før den visnet.
En kanne fylt med det som var for hånden
Vasen inneholder en blandet, uregjerlig bunt: spisse grønne tistler, en klynge små hvite blomster, kvaster av blekblå kornblomster, og en enkelt rød valmue som bryter gjennom nær øvre venstre som en gnist. Det er ingenting dyrket ved utvalget. Det er den typen bukett som lages av det som vokser vilt ved kanten av en åker, snarere enn det en blomsterhandler ville velge.
Van Gogh gir hver blomst sin egen lille passasje av maling i stedet for å blande dem til en generell masse. Valmuen er noen strøk av mettet rødt lagt over hvitt. Kornblomstene er klatter av blått med et mørkere senter. De hvite blomstene er bygget opp av korte, tørre berøringer som fanger lyset uten noen gang å løse seg opp i individuelle kronblader.
To brede blader avbryter virvaret av stilker. Det ene, syregulgrønt, henger tungt ned til høyre for vasen, overflaten er stripet med mørkere årer som følger bladets egen krumning. Det andre, en dyp rustoransje, henger ned over vasens skulder som et skjerf noen har kastet over den, tuppen krøller seg nesten ned til bordplaten.
En vase i keramikk, vid og enkel
Selve beholderen er en enkel keramikkvase i rødbrunt med vid, åpen munning, det indre glasert i en blek blå som Van Gogh lar være tydelig synlig ved kanten. Han maler den med det samme fyldige, synlige penselarbeidet som alt annet i bildet, drar penselen i korte strøk som følger pottens kurve i stedet for å glatte den ut til en jevn overflate.
Under vasen er bordplaten knapt mer enn noen strøk av krem og blek oker, akkurat nok til å plassere oppstillingen i rommet. Van Gogh bruker nesten ingen tid på den. Nesten hele maleriets tyngde ligger i de overfylte øvre to tredjedelene av lerretet.
Skravert grønt bak buketten
Bak blomstene er veggen bygget opp av korte, gjentatte diagonale strøk av grønt, grått og hvitt, lagt ned i en tett krysskravering som aldri helt faller til ro i en enkelt tone. På nært hold leses det som ren tekstur. Fra normal betraktningsavstand leses det som en vegg, men en vegg som synes å vibrere svakt rundt vasens stille, solide form.
Denne typen skraverte, retningsbestemte strøk går igjen i Van Goghs sene malerier og tegninger, her anvendt på en enkel innvendig vegg snarere enn på en åker eller en himmel. Effekten er å holde bakgrunnen levende uten å la den konkurrere med buketten foran.
Fargebalansen følger en logikk Van Gogh hadde testet i årevis: grønt og blått presset hardt mot sine motsetninger, rødt og oransje og gult. Den enkelte valmuen bærer nesten hele vekten av rødt i maleriet, og den sitter akkurat der øyet finner den først, høyt og litt til venstre for midten mot den kjøligere grønne grunnen.
Maling lagt ned i høy hastighet
Håndteringen er gjennomgående rask. Stilker er enkle kontinuerlige linjer trukket rett i én bevegelse av penselen, noen går nesten hele lerretets høyde uten avbrudd. Tistelblader er taggete, nesten ripet inn i overflaten, deres sagtakkede kanter gjengitt som raske kantete støt snarere enn omhyggelige omriss.
Det er ingen tegn til korrigering eller overarbeid noe sted i bildet. Markblomster og tistler i en vase fremstår som et maleri laget i én økt, fra en bunt stilker som ikke ville ha vart mye lenger enn den økten selv.
På en vegg hjemme
Hengt i et rom med noe naturlig lys endrer maleriet seg gjennom dagen på måter et flatt bilde på en skjerm ikke kan antyde. Morgenlys plukker ut den rå røde i valmuen og den blå glasuren inne i vasen; mot kvelden blir den skraverte grønne bakgrunnen dypere og de to hengende bladene, gule og rustfargede, begynner å dominere i stedet.
Det belønner å bli sett på nært hold og fra tvers over et rom. På nært hold er lerretet en oversikt over raske, individuelle beslutninger, strøk for strøk. Når man står tilbake, faller de samme strøkene til ro i en bukett som fortsatt ser nykuttet ut, mer enn et århundre etter at den ble malt i 1890.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i samlingspost, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.