Vingårder i Auvers: Historie, betydning og penselføring
I mai 1890 hadde Vincent van Gogh forlatt asylet i Saint-Remy og slått seg ned i Auvers-sur-Oise, en landsby nordvest for Paris hvor han kunne arbeide under uformell tilsyn av dr Paul Gachet. Han hadde ti uker igjen å leve, og han brukte dem i et tempo som fortsatt forbløffer enhver som prøver å telle lerretne: landskap, portretter, hvetemarker, det ene etter det andre, ofte ett bilde om dagen. Vingårder ved Auvers, malt i 1890, hører til denne siste utbruddet av arbeid, da landskapet rundt landsbyen ga ham motiv etter motiv nesten raskere enn han kunne male det.
Han var ikke ny med vinstokker som motiv. To år tidligere i Arles hadde han malt Den røde vingården, det eneste bildet han er registrert for å ha solgt i sin levetid. Ved Auvers vendte han tilbake til temaet på en åsside over landsbyen, med utsikt nedover rader av unge vinstokker mot takene og kirketårnet nedenfor.
Auvers tidlig sommeren 1890
Auvers-sur-Oise var, og er fortsatt, en arbeidslandsby blant hvetemarker, frukthager og vingårder på skråningene over elven Oise. Van Gogh valgte det delvis på grunn av Gachets tilstedeværelse og delvis fordi Pissarro og Cezanne hadde malt der før ham, tiltrukket av det samme bølgende jordbrukslandskapet og stråtakene.
Vinstokkene på åssiden ville ha vært lave og nylig løvsprett på det tidspunktet i sesongen, bundet i lange parallelle rader som fulgte landets fall. Det er nettopp denne typen ubemerkelsesverdige, dyrkede skråning, den sorten en innbygger ville gå forbi uten et andre blikk, som Van Gogh stadig vendte tilbake til i disse siste ukene.
En åsside sett ovenfra
Utsiktspunktet er høyt og ser ned, som om maleren hadde klatret et stykke oppover skråningen og snudd seg for å møte vinstokkene som løper bort under ham. Rader av oppbundne vinstokker fyller nesten hele de nedre to tredjedeler av lerretet, buer og synker med åsens kontur før landet flater ut mot en lav mur og en spredning av hus.
Bortenfor muren klatrer Auvers selv inn i mellomgrunnen: hus med hvite vegger og bratte tak av oransje tegl og strå, et kirkespir, en klynge trær, og deretter en stripe av myke blågrå åser som lukker utsikten under en blek, jevn himmel. I nedre venstre hjørne bryter en klynge røde valmuer og høyt gress inn i vinradene, den eneste noten av sterkt rødt i hele komposisjonen.
En sti eller lav mur snor seg diagonalt over mellomgrunnen, og gir øyet en rute fra de nære vinstokkene opp i landsbyen og ut til åsene, et virkemiddel Van Gogh ofte brukte i sine Auvers-landskap for å knytte forgrunn og avstand sammen til ett sammenhengende, pustende rom.
Grønt mot gråblått
Bildet er bygget nesten utelukkende av grøntoner: surt gulgrønt i de solbelyste vinbladene, dypere sage og oliven i de skyggelagte radene, en kjøligere blågrønn i feltene til høyre. Mot dette er vinstokkene og stammene lagt inn som skiferblå og fiolettgrå strøk, en farge som går igjen i takene, de fjerne åsene og skyggene under takskjeggene, og binder hele åssiden sammen.
Himmelen byr på nesten intet drama, bare en blek vask av gråblått og krem som lar øyet bli på landskapet. Farge, snarere enn tonal kontrast, bærer følelsen av dybde her: grøntonoene blir kjøligere og gråere når de trekker seg tilbake mot åsene, mens valmuene og de oransje taksteinene holder seg varme og sitter fremme i billedplanet.
Penselens rytme
Hver rad med vinstokker er bygget av korte, krusete, nesten kalligrafiske strøk, lagt ned raskt og pakket tett sammen, slik at hele skråningen leses som en enkelt vibrerende overflate snarere enn en åker med individuelle planter. Stengene er tegnet inn med lengre, rettere merker av blågrått som skjærer mot krusningene i bladene og gir radene sin struktur.
Husene og takene er malt flatere, i bredere felt av hvitt, oransje og grønt, noe som lar dem ligge stille bak den rastløse forgrunnen. Det er en arbeidsmetode typisk for disse siste ukene ved Auvers, da Van Gogh malte direkte og raskt fra motivet, og stolte på den ladede penselen for å holde tritt med det han så.
Med 79,5 x 64,2 centimeter er lerretet stort nok til at penselarbeidet leses tydelig fra tvers over et rom, hvert strøk i vinradene fortsatt lesbart som et individuelt merke snarere enn å løse seg opp i tekstur.
På en vegg, gjennom dagen
Hengt der dagslyset når det, skifter maleriet med timene omtrent som den virkelige åssiden ville ha gjort. Morgenlys eller overskyet lys trekker frem de kjøligere blågrå tonene i vinstokkene og åsene; en varmere lampe om kvelden drar de gulgrønne og de oransje taksteinene frem.
Det passer i et rom hvor det er plass til å stå tilbake fra det, siden det høye, feiende utsiktspunktet og den lange diagonalen i stien belønner et øyeblikk med bare å se snarere enn et blikk i forbifarten. Originalen henger i Saint Louis Art Museum, en av de klareste bevarte registreringene av hvordan Van Gogh så på det vanlige, dyrkede landet rundt seg i den siste sommeren av sitt liv.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Saint Louis Art Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.