Zouaven: Historie, betydning og penselarbeid
Arles, tidlig sommer 1888
I juni 1888 hadde Vincent van Gogh vært i Arles i flere måneder, og han testet fortsatt om lyset i sør kunne gi ham den fargen han hadde jaktet på siden han forlot Paris. Han hadde leid rom, arbeidet i et knusende tempo, og hadde begynt å vende denne energien mot portrettmaling, overbevist om at et ansikt gjengitt i sterke farger kunne bære mer av en person enn et nøyaktig portrett noen gang ville gjøre.
Zouavregimenter, fransk infanteri hvis uniform og opprinnelse delvis lå i Nord-Afrika, holdt en garnison i byen den sommeren. Van Gogh, alltid årvåken for kostymer og for farger han ikke kunne dikte opp, fant i en ung soldat nøyaktig det motivet han var ute etter: hud herdet av utendørstjeneste, og en uniform bygget av rødt, blått og gull.
Han arbeidet raskt, slik skikken var den sesongen, og presset seg til å fullføre et portrett i én eller to økter snarere enn å arbeide med det i ukevis. Hastverket viser seg i hvert eneste strøk i bildet som ble resultatet.
Et ansikt bygget av fire farger
Malt i Arles i 1888, lerretet måler 54 x 65 centimeter, en beskjeden størrelse som bringer modellen nær snarere enn å holde ham på avstand. Zouaven er beskåret ved brystet, hodet og skuldrene fyller nesten hele bildet, og han ser forbi betrakterens skulder i stedet for å møte blikket direkte.
Fesen, vippet bakover over mørkt, kortklipt hår, er en rød flate som dominerer den øvre halvdelen av lerretet, med undersiden i skygge som glir mot svart. Ansiktet er bygget av oker, gulgrønt og innslag av rå sienna, der solbrentheten er registrert som et skifte i fargetemperatur snarere enn som konvensjonell skyggelegging.
Jakken er en tett, nesten svart blåfarge med buktende gullflettverk og to runde, duskete fester som henger som knapper på en snor. Et blekblått skjærf viser seg under den, det eneste partiet med kjølig farge lavt i bildet, som stabiliserer de røde og gule massene over.
Bak ham deler veggen seg i to felt: en flat grønn dør eller panel til venstre, og en vegg av oransjerød murstein med bleke mørtellinjer til høyre. Ingen av dem leses som beskrivelse så mye som motvekt, en grønn og en oransje satt der fordi hver av dem forsterker rødfargen i luen og okeren i huden mellom dem.
Farge satt mot farge
Den sommeren arbeidet Van Gogh ut fra en teori om komplementærfarger han hadde absorbert fra Delacroix og fra sin egen lesning, der han satte rødt mot grønt og blått mot oransje slik at hver av dem presset den andre mot sin fulle styrke. Zouaven leses nesten som en demonstrasjon av ideen.
Malingen er lagt i brede, flate partier snarere enn gradvis blandet, hvert fargeområde lukket av en fast, ofte mørk kontur som skylder noe til de fargede trykkene Van Gogh studerte nøye. Det er lite konvensjonell modellering: ansiktet er en flate, luen en flate, mursteinen en flate.
Denne flatheten er en beslutning, ikke en snarvei. Ved å nekte å myke opp overgangene mellom fargene holder Van Gogh hver kulør på full styrke, slik at bildet leses tvers over et rom slik et stykke glassmaleri leses, i fargeblokker snarere enn i gradvis skyggelegging.
Barskt og ikke lett å håndtere
I et brev til broren Theo om dette portrettet beskrev Van Gogh kombinasjonen av toner han forsøkte seg på som barsk, enda vill, og ikke lett å bringe under kontroll. Han bemerket også modellens trekk i vendinger som viser hvor mye møtet i seg selv begeistret ham, langt ut over den vanlige forretningen med å finne en modell.
Den innrømmelsen betyr noe, fordi den viser at bildet ikke var en lett suksess som ble ham overrakt av en villig modell. Det var en bevisst risiko, en test på hvor langt fargen alene kunne bære et portrett før det vippet over i disharmoni, og Van Gogh var ikke helt sikker, da han skrev det, på at han hadde holdt seg på den riktige siden av den linjen.
Zouaven tilhører en kort rekke portretter fra den sommeren i Arles, blant dem lokale arbeidsfolk Van Gogh behandlet med samme alvor som han ga landskapet, en del av en bredere innsats for å gjenskape portrettkunsten gjennom ren farge snarere enn gjennom beskrivelse.
På en vegg, i skiftende lys
Originalen holdes i dag av Van Gogh-museet i Amsterdam, blant gruppen av malerier fra den sommeren i Arles som oppbevares der. Sett i et rom oppfører bildet seg mindre som en registrering av et ansikt og mer som en masse av ordnede farger som løses opp til et ansikt idet øyet faller til ro på det.
Morgenlys eller kunstig lys har en tendens til å trekke rødfargen i luen og den oransje mursteinen fram; mykere kveldslys lar grøntfargen i veggen og blåfargen i skjærfet komme opp i stedet. Det belønner et nytt blikk, først fra tvers over et rom, der det leses som en varm, ordnet blokk av rødt, grønt og gull, og igjen på nært hold, der konturene, de ublandede malingsfeltene og penselens hastighet blir tydelige å se.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.