Beskrivelse
Den samme typen hodeløs, armløs gipstorso dukker opp her i en mildere toneart enn dens følgestudie: figuren står på en rund pidestall mot en myk blågrønn-grå vegg, opplyst jevnere slik at skyggene over gipsens bryst og hofter er grunne og diffuse i stedet for skarpt avgrensede. Malingen er påført i lange, jevne strøk som følger gipsens kurve tett, hvitt varmet opp her og der med blekgult og berørt med mykt grønt ved kantene der veggens farge svakt blør inn i figurens omriss.
Der en sterk lyskilde kan få gips til å virke skarpt hvit, fremstår hele torsoen her som en myk elfenbensfarge, nærmere veggen bak i temperatur, slik at figur og bakgrunn befinner seg i samme smale tonale område i stedet for å kontrastere skarpt. Van Gogh malte flere versjoner av denne samme avstøpningen under sin akademiske opplæring, og arbeidet med det identiske motivet mer enn én gang for å øve på ulik belysning og behandling, og dette lerretet er det roligste i gruppen, mer opptatt av myke overganger i tone enn av dramatisk skygge.
Dets særegenhet innenfor hans rekke av avstøpningsstudier ligger nettopp i den tilbakeholdenheten: i stedet for å bruke øvelsen til å presse kontrast og drama, brukte han den til å studere hvordan form kan bygges nesten utelukkende gjennom subtile valørskifter, en disiplin som skiller seg fra de dristige fargekontrastene som definerer hans modne maleri. De synlige penselmerkene, fortsatt løse og retningsbestemte til tross for det dempede motivet, viser den samme hånden som senere skulle male solsikker og sypresser, bare vendt mot et langt stillere problem.
På en vegg leses den myke elfenbens- og blågrønne paletten som dempet og rolig, et bilde som trekker seg tilbake i stedet for å kreve oppmerksomhet, nyttig nettopp fordi det ikke vil konkurrere med mer mettede verk i nærheten, samtidig som det fortsatt bærer den umiskjennelige teksturen av penselarbeidet hans på nært hold.
