Beskrivelse
En vid, flat strekning av mørk, vannsyk grunn fyller mesteparten av arket, gjennomskåret av en rett kanal eller grøft som løper fra nedre venstre mot horisonten, med bredder bygget opp i tunge, dragne strøk av nesten svart og brun vask. Langs horisonten ligger lave hauger av skåret torv stablet i rader, deres trekantede silhuetter så vidt skiller seg fra det flate landet rundt dem, mens en enkelt større, kantete stabel lener seg mot høyre kant av arket, med sine skårne flater som fanger litt mer lys enn grunnen ved siden av.
Over denne dystre, gjørmete sletten tar en blek, overskyet himmel i myk rosa-grå og lavendel opp nesten halvparten av komposisjonen, med et lys som er flatt og diffust og ikke kaster sterke skygger noe sted i scenen nedenfor. Van Gogh laget denne tegningen mens han bodde i en nordlig nederlandsk provins, tiltrukket av regionens torvmyrer og arbeiderne som skar og stablet torv der for brensel, og arbeidet på et punkt i karrieren da paletten hans fortsatt var nesten utelukkende begrenset til jordtoner, svart, brunt og oker, lenge før de lyse fargene i hans senere år.
Det som gjør arket særegent i hans tidlige verk, er dets nesten totale hengivelse til en dyster, tom stemning: ingen figurer avbryter den flate strekningen av gjørme og vann, ingen bygning bryter horisonten, og det eneste som skjer, er grøften selv og stablene av skåret torv, motiver de fleste andre kunstnere på den tiden ville ha ansett som for enkle til å tegne i det hele tatt. De tunge, våte vaskene gir grunnen en reell følelse av vekt og fuktighet, sjelden i et verk på papir.
Dens tilbakeholdne, nesten monokrome palett gjør arket til et uvanlig anker for en vegg som ellers er fylt med klarere farger, et stille, nøkternt motstykke som belønner nært blikk med sitt subtile spekter av bruner og gråtoner snarere enn noen enkelt dramatisk passasje.
