Beskrivelse
Flere trestammer reiser seg vertikalt gjennom lerretet, barken deres gjengitt i kjølige strøk av gråblått og lilla, mens bakken mellom og rundt dem er en tett, heldekkende vev av grønne, hvite og blå strøk som står for efeu og underskog så tykk at nesten ingen bar jord vises gjennom. En enkelt mørkere stamme eller rot bukter seg diagonalt over den nedre halvdelen av bildet i en lang S-kurve, og dens kronglete form er den ene sterke grafiske linjen som skjærer gjennom den ellers jevne teksturen av små penselstrøk.
Helt øverst på lerretet åpner en smal stripe lysere grunn seg i det fjerne, prikket med små hvite og kremfargede merker som leses som spredte villblomster som fanger mer direkte lys, den eneste virkelige lindringen fra det tette grønne som fyller resten av komposisjonen. Van Gogh malte dette scenen i området nær der han bodde i de siste årene av sitt liv, gjentatte ganger trukket mot den sammenfiltrede underskogen og trestammene i den omkringliggende parken som et motiv som lot ham arbeide på svært nært hold, fylle hele lerretet med tekstur i stedet for å organisere det rundt en horisont eller et enkelt objekt.
Det som gjør bildet uvanlig er dets avvisning av ethvert klart fokuspunkt: det er ingen himmel, ingen bygning, ikke noe enkelt tre ment å trekke blikket, bare en nesten klaustrofobisk tetthet av merker som tvinger betrakteren til å lese lerretet slik man leser et stykke virkelig underskog, ved å skanne i stedet for å feste seg. Den kronglete roten er det nærmeste man kommer et motiv, og selv den løses opp tilbake i mønsteret innen noen få strøk.
Den heldekkende tettheten gir maleriet uvanlig energi for en skogsscene, nærmere i følelse en vevd tekstil enn et konvensjonelt landskap, og det holder en vegg godt nettopp fordi mønsteret fortsetter å virke på enhver betraktningsavstand, tett og abstrakt på nært hold, gjenkjennelig som en skogbunn fra tvers over et rom.
