Beskrivelse
En mørk steintøyskrukke holder to distinkte bunter med blomster som trekker i motsatte retninger: på høyre side en tett klynge av røde nelliker, deres frynsete, fjærlignende kronblader er bygget opp av korte, mettede strøk av vermilion og karmosinrødt; på venstre side, høyere stilker av hvite og blekt kremfargede blomster med mørke, nesten svarte sentre som henger og bøyer seg utover, noen allerede visnende, med kronblader som er tynnere og mer gjennomsiktige enn de solide røde blomstene på motsatt side. Noen uåpnede knopper reiser seg rett opp mellom de to gruppene på nakne grønne stilker.
Hele bakgrunnen, både vegg og bordflate, er malt i et enkelt ubrutt felt av oker og sennepsgult, med nesten ingen endring i tone for å markere hvor veggen slutter og bordet begynner, slik at den mørke skrukken og blomstene ser ut til å sveve mot et flatt, glødende felt av varm farge. Van Gogh malte en rekke blomsterstillebener som dette kort tid etter at han ankom Paris, og brukte buketter som ble kjøpt billig eller samlet uformelt som en måte å lære seg en lysere, mer variert palett enn de jordtonene han hadde brukt tidligere, og for å øve på å påføre maling direkte i tykke, synlige strøk.
Det som gjør dette lerretet særegent innenfor den gruppen, er den bevisste kontrasten mellom de to blomstertypene, den ene solid, mettet og oppreist, den andre blek, hengende og halvtransparent, noe som gjør en enkel bukett om til en liten studie av motsetninger: rødt mot hvitt, lukkede former mot åpne, friskhet mot visning. Den mørke skrukken forankrer komposisjonen lavt og tungt mot all den omkringliggende gule fargen, et komposisjonelt grep han skulle vende tilbake til ofte.
Den mettede gule grunnen gir maleriet uvanlig varme og nærvær for et stilleben, og holder en vegg på samme måte som en lampe gjør, og det synlige, energiske penselarbeidet belønner nært blikk like mye som avstand, et tidlig tegn på den håndteringen han skulle drive videre i årene som fulgte.
