Potetspiserne: Historien, meningen og penselarbeidet
Våren 1885 bodde Vincent van Gogh fortsatt i foreldrenes prestegård i Nuenen, en liten landsby i den nederlandske provinsen Noord-Brabant. Faren hans, den lokale presten, hadde dødd i mars samme år, og Van Gogh arbeidet med en intensitet som grenset til besettelse, og tegnet og malte veversker og bondefamilier i distriktet nesten daglig. Han ville endelig bevise for seg selv og for broren Theo at han kunne gjennomføre en virkelig figurkomposisjon, ikke bare en studie.
I månedene i forveien hadde han fylt skissebøker og lerreter med studier av enkelthoder og hender, og vendt tilbake igjen og igjen til de samme husmennene helt til ansiktstrekkene deres føltes like kjente for ham som hans egne. Disse studiene var forberedelse til ett enkelt ambisiøst maleri: en bondefamilie ved kveldsmåltidet, samlet i det ene rommet i huset deres som betydde mest.
Det maleriet er Potetspiserne, fullført i Nuenen i 1885 og i dag det bildet Van Gogh selv kalte det viktigste figurmaleriet han ennå hadde forsøkt seg på. Det måler 114 x 82 centimeter og tilhører Van Gogh-museet i Amsterdam, der det fortsatt er et av de definerende verkene fra hans nederlandske periode.
Fem figurer under en lampe
Scenen er en trang husmannsstue om natten. Fem personer sitter eller står rundt et grovt trebord, og over dem henger en enkelt oljelampe fra det lave taket, og flammen er det lyseste punktet på hele lerretet.
Til venstre lener en mann i skyggelue seg mot kvinnen ved siden av ham, som har hvit kyse og er fanget i det hun gaffer mat fra et felles fat med poteter. Vendt mot betrakteren fra den andre siden av bordet skjenker en eldre kvinne i en annen hvit kyse fra en liten krukke over i kopper, mens en mann overfor henne holder koppen opp for å ta imot. I forgrunnen, sett helt bakfra, sitter en femte figur med bøyd hode, en mørk silhuett som forankrer komposisjonen og trekker blikket forbi henne mot det opplyste bordet bortenfor.
Bak gruppen løses rommet opp i nesten totalt mørke: den svake omrisset av en klokke på veggen, et lite innrammet bilde, en tallerkenhylle, og et vindu og en dør som så vidt er lesbare i mørket. Ingenting i den bakgrunnen konkurrerer med lampen og hendene under den.
Jordfargede maling
Van Gogh bygde bildet nesten utelukkende opp av brune toner, matte grønne og nesten-svarte, en palett han beskrev som fargen på en støvete, uskrelt potet. Det finnes knapt et parti med ren farge noe sted på lerretet utenfor den lille varme gløden lampen kaster.
Selve malingen er behandlet tykt og uten noen form for polering. Ansikter er modellert i korte, knutete strøk som lar grovheten i hud og ben være synlig, og hendene, som griper gafler, kopper og selve fatet, er bygget opp med samme grove utholdenhet, slik at de leses som arbeidende hender før de leses som anatomi.
Den bevisste grovheten var poenget. Van Gogh var ikke interessert i å foredle disse menneskene til noe vakrere eller mer sentimentalt enn det livet de faktisk levde.
Et bevisst manifest
I et brev til Theo forklarte Van Gogh nøyaktig hva han ville at maleriet skulle si: at disse menneskene, som spiste potetene sine i lampelys, hadde gravd i jorden med de samme hendene de stakk ned i fatet, og ærlig hadde fortjent maten sin. Maleriet var tenkt som et argument like mye som et bilde, en erklæring om at bondelivet fortjente å bli malt i sin egen grove sannhet i stedet for å bli glattet ut til noe mer behagelig for et galleripublikum.
Det ble ikke tatt godt imot den gangen. Kritikere og andre malere fant det klossete og figurene stygge, og selv noen i Van Goghs egen krets satte spørsmålstegn ved tegningen. Han holdt fast ved det likevel, overbevist om at det var det sterkeste han hadde laget.
Ved slutten av samme år hadde han forlatt Nuenen til Antwerpen, og i løpet av få måneder var han i Paris, der paletten hans skulle åpne seg mot den fargen han senere ble kjent for. Potetspiserne står ved vendepunktet i den forandringen, den siste og største erklæringen i det mørke, sosialt engasjerte maleriet han hadde arbeidet med gjennom hele sine nederlandske år.
På en vegg
Hengt i et rom er dette ikke et maleri som kunngjør seg selv fra den andre siden av rommet. Mørket ber øyet om å komme nærmere, og først da skiller lampen, fatet med poteter og de enkelte ansiktene seg fra skyggen rundt dem.
Under lavt eller varmt kveldslys trekker bildet seg inn i seg selv, de brune og grønne tonene smelter nesten sammen til svart bortsett fra den ene opplyste sirkelen over bordet. I sterkere dagslys blir teksturen i malingen lesbar igjen, ryggene og knutene av pigment som utgjør hver hånd og hvert ansikt. Maleriet skifter karakter med lyset i rommet omtrent på samme måte som dets egen lampe styrer rommet det skildrer.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.