Stilleben med flasker og steintøy: Historien
Et atelier i foreldrenes hus, Nuenen, 1884
I desember 1883 flyttet Vincent van Gogh tilbake til foreldrenes prestegård i Nuenen, en landsby i den nederlandske provinsen Noord-Brabant, og gjorde et rom der om til et provisorisk atelier. Han var tretti år gammel, stort sett selvlært, og overbevist om at maleri var et håndverk man gjorde seg fortjent til gjennom gjentakelse, ikke noe man ventet på som inspirasjon.
Gjennom 1884 arbeidet han seg fra tegning og inn i maling, med beskjedne, nære motiver: bondehoder, hender i arbeid, og de alminnelige beholderne som sto rundt om i huset og i vevsalshusene i nærheten. Stilleben med flasker og keramikk hører til dette året med øvelse, laget på et tidspunkt da Van Gogh fortsatt lærte seg å se i valører før han stolte på seg selv med fargen.
Bildet er lite, 41,8 x 31,5 centimeter, nærmere en studie enn et utstillingsstykke, og den størrelsen passer formålet. Det ble laget for å ses på nært hold, den avstanden der maleriets tyngde på en flaskehals eller det slitte håndtaket på en kanne blir synlig.
Hva Van Gogh satte på bordet
To mørke glassflasker forankrer venstre side av komposisjonen, tilkorket og så dypt grønne at glasset nesten leses som svart, brutt bare av noen strøk gråhvitt der lyset treffer en kant eller en skulder. Litt foran dem lener en steintøykann med et bredt, slitt håndtak seg mot et lavt grått beger, leiren har rustens farge og kanten er grov og ujevn.
Midt i gruppen står en blek keramikkrukke, overflaten brytes av noen løse blå strøk som leses som spøkelset av en sjablongert etikett, den slags husholdningsbokstaver som skilte eddik fra olje, eller salt fra sukker, på et nederlandsk kjøkken på 1800-tallet. Det er den ene fargetonen utenfor det brun-grønne området, og blikket vender stadig tilbake til den.
Til høyre reiser en tredje flaske seg høyere og mørkere enn de andre, halsen tilstoppet med en blek kork, den nedre halvdelen viklet i et bånd av kremfarge som fanger mer lys enn noe annet på bordet. Bak gruppen lukker hjørnet av en eske eller pakke, med den synlige siden malt i en matt rosa-brun, komposisjonen og hindrer blikket i å løpe ut av lerretets kant.
Ingenting her er fint porselen eller godt glass. Dette er brukskar, den typen som sto i et vaskerom snarere enn på et spisebord, og Van Gogh malte dem uten noe forsøk på å smigre dem.
Å arbeide innenfor et smalt fargeområde
Paletten Van Gogh valgte er smal med vilje: bitumenbrunt, olivengrønt, det nesten svarte i gammelt flaskeglass, med en enkelt passasje matt rødbrunt i veggen bak kannen. Det er det jordnære området kunsthistorikere forbinder med hans nederlandske periode, det han la til side innen to år da Paris og impresjonistene nådde ham, men her gjør det akkurat det han ville at det skulle gjøre.
Selve malingen er lagt på tykt enkelte steder, dratt og bearbeidet på nytt rundt kannens håndtak og flaskenes skuldre, så overflaten bærer en virkelig, ujevn relief. Han jevnet ikke veien mot en likhet; han bygde hver form med separate, synlige strøk, rettet mens han gikk i stedet for å dekke over sporene sine etterpå.
Den direktheten gir gjenstandene deres tyngde. Kannen særlig ser tung ut, håndtaket ser slitt ut av en virkelig hånd, fordi Van Gogh lot penselen registrere anstrengelsen med å finne formen i stedet for å skjule den anstrengelsen da formen var funnet.
Hvor lyset lander
Lyset kommer inn fra øvre venstre og faller ujevnt over gruppen, fanger skulderen på den nærmeste flasken, kanten på begeret og den bleke innpakningen på flasken til høyre, mens rommet bak bordet løses opp i en løst strøket, udefinert brun. Det finnes ingen ren bakgrunn, ingen vegg gjengitt som et flatt plan; det leses i stedet som skygge som er blitt dyttet rundt med en tørr pensel.
Selve bordet skilles knapt fra veggen bak det, begge malt i samme mørke, varme register, så gjenstandene ser ut til å reise seg ut av dunkelheten i stedet for å sitte på en klart opplyst overflate. Den sammentrykningen er bevisst. Den holder oppmerksomheten på karene selv, og på de små, hardt tjente punktene der lyset faktisk lander.
På en vegg, gjennom dagen
Et så mørkt maleri belønner et rom der det kan ses på nært hold og i skiftende lys, snarere enn et som er opplyst flatt og jevnt hele dagen. I det svake lyset om morgenen eller kvelden blir bruntonene dypere, og de få bleke høydepunktene, korken, krukkens kant, den innpakkede bunnen av flasken, blir de eneste punktene blikket kan hvile på.
Under en sterkere lampe, eller senere på dagen, skiller grøntonene i glasset seg ut fra det svarte og bildet åpner seg litt, viser penselarbeid som holdt seg skjult i flatere lys. Det er et maleri som ber om å bli vendt tilbake til snarere enn å bli kastet et blikk på én gang.
Originalen Stilleben med flasker og keramikk eies av Van Gogh-museet, en del av opptegnelsen over en ung maler som arbeidet, dag etter dag i Nuenen, for å gjøre seg fortjent til den selvtilliten han ville trenge før han noen gang tok opp den lysere paletten han nå er kjent for.
Mer fra denne kolleksjonen
Ta dette maleriet med hjem
Velg en håndmalt oljereproduksjon for ekte penselføring, eller et arkivbestandig lerretstrykk for en skarp utgave av museumsbildet. Alle størrelser bevarer originalens proporsjoner.
Se verket og alternativene
Videre lesning
Kontroller originalen i Van Gogh Museum samlingsoppføring, og fortsett videre til beslektede verk i katalogen.